Omtale fra forlaget
Opplevelsen av det tapte og forsvunne er sterk i denne bevegende nye diktsamlingen fra Saabye Christensen, som blant annet handler om å lukke barndommens dører og åpne nye. Her er kjente og humoristiske motiver fra forfatterskapet satt opp mot dikt om døden og forgjengeligheten. Disse diktene rommer minner, presens og forskudd. Til sammen danner de et livsløp, fra gymtimens rabalder til hotellobbyens stillhet.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2014
Format Heftet
ISBN13 9788202392512
EAN 9788202392512
Språk Bokmål
Sider 82
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Lars Saabye Christensen er også ein fin lyrikar, men er best når han skildrar eigne minne frå barndom og ungdom, og personar han treffer i notid, ei notid der foreldra hans er døde og han sjølv byrjar å tenkje på "[...] neste eksamen/den store/som ingen, som ingen/noensinne har/strøket i". "Tenk om"-dikta eller "slik såg det kanskje ut" er svakare, tykkjer eg. Også store metaforar vert for svulstige. Han er best på dei enkle skildringane. Dei er det heldigvis mange av i denne diktsamlinga, som absolutt er verd å få med seg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketfar på kjøkkenet, morgen
han dekker fremdeles på til to
han synes hun fortjener det
dessuten blir det mindre ensomt
på den måten
det er som om hun kunne komme
hvert øyeblikk, sette seg
og tenne lyset mellom dem
akkurat slik hun pleier
slik hun pleide
han dekker fremdeles på til to
han dekker på til henne
med kjærlighet i hvert bestikk
hjemmelekse II
jeg kan fremdeles
drømme
at jeg skal opp
til eksamen
og er helt
blank
jeg bråvåkner
frossen og klam
og puster lettet ut
når jeg skjønner
at eksamen er over
for denne gang
men for sikkerhets skyld
sover jeg
med lyset på
i det minste
prøver jeg å sove
og øver meg i det stille
til neste eksamen
den store
som ingen, som ingen
noensinne har
strøket i
avskjed
mor døde i mars
far i januar
det er som det skal være
det er som det var
foreldre skal dø
før sine barn
det er loven her
i dette strenge landet
som heter livet
brevvekt
i det kalde, stigende lyset
den første søndagen i januar
møter jeg min gamle kamerats mor
snart den siste av våre mødre
på trappen ved majorstua
hun er en mager enke nå
hennes blikk er rådvilt og bestemt
hun er fjern og nær:
hun står stille i alle retninger
så kjenner hun meg sakte igjen
som om hun fremkaller
ansiktet mitt fra klassebildet
den gangen verden også var ung
og magnetisk, da denne morgenen
var så lenge til
at ingen kunne regne det ut
og slik møtes vi på tidens avsats
mellom tiggere og duer
jeg har vært på postkontoret
og hentet brev fra min elskede
sier hun
og hvilken rett har jeg
til å bestride det
hvis postkontoret er åpent
denne søndagen
kan også de døde sende brev
jeg legger i stedet hånden forsiktig
på skulderen hennes
der det gror en nattåpen blomst
og sier: du får hilse
mens jeg går hjemover
begynner det å snø
jeg snur meg og ser spor etter spor
som allerede forsvinner
lett som ingenting
forbredelser I
jeg minnes allerede
de som skal dø
jeg går til gravstedene
som fremdeles er ledige
jeg sørger for dem
jeg steller dem
så pent jeg kan: blå fingre
på gartnerens ene hånd
ingen skal komme til uoppredde senger
hva er det som haster
hva er det som haster sånn
skulle ønske det var
aldersgrense
i himmelen i natt