Omtale fra forlaget
Debatten om ytringsfrihet preges gjerne av høy temperatur og dyp forvirring. Gamle sannheter er ikke gyldige lenger. Men vi vet ikke helt hva de nye går ut på. I Etter Charlie Hebdo diagnostiserer Kjetil Jakobsen den aktuelle krisen i historisk lys. De tradisjonelle vestlige verdiene er truetm sies det. Men hva har de bestått av? Hvordan begrunnes de? Hvordan og hvorfor har de vunnet gjennomslag i den franske, engelske, amerikanske, tyske eller norske historien? Og hva gjør vi nå?
Forlag Press
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788232800315
EAN 9788232800315
Språk Bokmål
Sider 404
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen politiske satiren har tatt mange former siden Aristofanes. Ved middelalderens hoff var narren en viktig institusjon. Narren hadde nemlig rett til å kritisere kongen, ja til å gjøre ham til latter med sine ablegøyer. I autokratier er det ellers store kostnader forbundet med å fortelle kongen ubehagelige sannheter, noe som gjør at eneveldige makthavere ofte over tid mister grepet om virkeligheten. Når opplysningstenkningen vinner gjennom i det 18.århundret, er det med satiren som våpen. Voltaire, opplysningstenkeren som ble mest lest, var en sylskarp satiriker.
Voltaire var framfor alt religionskritiker. Mellomkrigstidas norske kulturradikalere beundret Voltaires religionsatire og skapte sin egen variant av denne. Arnulf Øverlands Kristendommen - den tiende landeplage er et berømt eksempel.
Satire og politisk frihet er noe i retning av uatskillelige i Vesten. Humoren avvæpner makten, og den rammer det profane blikket på tingene inn. Fornuften trenger humor som ramme. Verden tåler nemlig ingen fornuftig betraktning. Kritisk betraktet faller den alltid gjennom, målt med fornuftige mål. Livet er prisgitt tilfeldigheter og ender nødvendigvis i sykdom og død. Selv de mest effektive og ganske likestilte samfunn som de skandinaviske viser seg for en nærmere betraktning å være gjennomsyret av rot, slark og urettferdighet. Ta en nesten hvilken som helst norsk lokaliseringsdebatt som eksempel. Og prosessene bak tåler knapt dagens lys. Den som vet hvordan pølser og politikk blir til, er skeptisk til begge deler, skriver Bismarck. Fornuften skuffes alltid. Bare humor gjør en profan og rasjonell betraktning av verden mulig.
I det flerkulturelle Europa handler hoveddilemmaet om folkesuverenitet versus rettsliggjøring: på den ene siden demokratiets rett til å utøve sin suverenitet, på den andre siden minoriteters ønske om rettslig vern. Jo sterkere minoritetsvernet blir, jo mindre spillerom blir det for majoriteten til å gjøre det man gjerne tenker er demokratiets oppgave, nemlig å bestemme gjennom debatt og flertallsavgjørelse hvordan det gode liv i fellesskap skal leves. Dette er et klassisk liberalt dilemma: Demokratiet setter menneskene i stand til å forme sitt kollektive liv, og rettsstaten passer på at individer og minoriteter ikke overkjøres i denne prosessen. Dilemmaet antar nye former når samfunnet blir flerkulturelt og flerreligiøst.