Er jeg på jorden som de sier?

en innsideberetning fra lukket avdeling

av Marie Næss (forfatter) og Fanny Vaager (oppleser).

Kagge 2023 Lydfil

Gjennomsnittlig terningkast: 4.17 (6 terningkast.)

15 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Omtale fra forlaget

18 år gammel lar Marie seg frivillig legge inn på akuttpsykiatrisk på Blakstad. Derfra blir det verre. En rystende sterk fortelling fra stedet ingen ønsker å være.

Ressurssterke foreldre, enebolig i Bærum. Men noe er galt. Marie begynner å sulte seg, hun selvskader. Etter hvert lærer hun seg å skyte heroin på YouTube - alt for å dempe stemmene i hodet. Men stemmene slutter ikke å prate. Hun sendes inn og ut av lukket avdeling, legges i belter og får elektrosjokk - ingen.ting hjelper. Systemet sliter, hun sliter. Og midt i alt kaoset finnes det humor, håp og enkeltmennesker som blir avgjørende når systemet svikter.

Bokdetaljer

Forlag Kagge

Utgivelsesår 2023

Format Lydfil

ISBN13 9788248933540

EAN 9788248933540

Omtalt person Marie Næss

Språk Bokmål

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!

Bokelskeres terningkastfordeling

0 3 2 0 1 0

Bokomtaler

Ingen omtaler ennå.

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

siljehusmor siterer Er jeg p√• jorden som de sier av Marie N√¶ss (side 23)

12:04, 23. april 2024 Ingen har det som favoritt.

Hvorfor føltes det så forbudt å være sårbar? Kanskje var det jeg trengte å høre, at å vise seg sårbar er et tegn på styrke, ikke svakhet

Godt sagt! (3) Varsle Svar

siljehusmor siterer Er jeg p√• jorden som de sier av Marie N√¶ss (side 18)

12:05, 23. april 2024 Ingen har det som favoritt.

Innimellom kunne jeg huske små, fine glimt av livet jeg pleide å leve, vanlige dager. Absurd nok var det dem jeg savnet mest: de vanlige dagene. Jeg kunne plutselig huske dagen vi hentet Molly, og hvordan jeg ble akutt forelsket i den lille, svarte lakrisbåten av et dyr. Jeg husket konkurranseinstinktet mitt på håndballbanen, regattaen vi vant med pappa, og min første tatovering: fem fugler, på innsiden av armen, og som jeg måtte fake pappas signatur for å kunne ta. De fem fuglene symboliserer familien min, og at jeg da - akkurat i det øyeblikket – følte meg fri som fuglen.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket