Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Denne diktsamlingen er basert på alle seks utgivelsene forfatteren har skrevet. Diktene er usentimentale, preget av klarhet og skrevet i et enkelt og rytmisk språk. I bokens etterord presenteres en kort biografi over forfatteren. Har litteraturliste.
Omtale fra forlaget
Hilde Domin (1909-2006) er trolig Tysklands mest leste poet i nyere tid. Under naziregimet var hun tvunget til å leve i landflyktighet (bl.a. i Den dominikanske republikk). Hun tok doktorgraden i statsvitenskap, men livnærte seg som språklærer. Vendte tilbake til hjemlandet etter 22 år i eksil. Domin debuterte med diktboken Nur eine Rose als Stütze i 1959, 50 år gammel. 90 år gammel, på høyden av sin kunst, ga hun ut sin sjette (og siste) poesibok. Domins dikt er sterke og usentimentale, preget av stor klarhet, skrevet i et mesterlig enkelt og rytmisk språk. Hun var en engasjert samfunnsdebattant, appellerte til medmenneskelighet og sivilt mot, og tok avstand fra enhver form for opportunisme - i livet som i kunsten. (2006). Middagstid over øya Vi er fremmede fra øy til øy. Men ved middagstid, når havet stiger opp i sengene våre og fortiden renner bort som kjølvann om våre ankler og strandens døde sjøgress blir til gylne trær, da vil erindringens nett slippe tak i oss, vi driver utover, og kursen som fiskerne har stukket ut og dybdekartene gjelder ikke? for oss.
Forlag Bokvennen
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788274881907
EAN 9788274881907
Språk Bokmål
Sider 167
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketIkke bli trett
men holde hånden
ut mot underet
varsomt
som mot en fugl.
Ord er modne granatepler,
de faller til jorden
og åpner seg.
Likevekt
Hver for oss
går vi
den smale veien
over de dødes hoder
-nesten uten angst-
i takt med hjertet,
som om vi er beskyttet,
så lenge kjærligheten
holder ut
Vi må kunne dra vår vei
og likevel være som et tre:
som om roten blir værende i jorden,
som om vi står i ro og landskapet farer forbi.