Skjønt Pulkheria Aleksandrovna allerede var tre og firti år gammel, hadde hennes ansikt ennu beholdt preget av fordums skjønnhet, og dessuten virket hun meget yngre enn hun var , hvilket nesten alltid er tilfellet med kvinner som har bevart åndens klarhet, mottageligheten for nye inntrykk og den ærlige, rene hjertevarmen helt opp i alderdommen. I forbigående bemerket, er det å bevare alt dette det eneste middel til ikke å miste sin skjønnhet i alderdommen.

under sykelige tilstander er drømmene ofte ualminnelig tydelige og klare og har overmåte stor likhet med virkeligheten. Det oppstår ofte et uhyggelig billede, men omgivelsene og begivenhetenes forløp kan samtidig være så sannsynlige og forbundet med enkeltheter så fine og overraskende, men samtidig så kunstnerisk sammmenstemt med billedet i sin helhet, at den drømmende ikke ville kunne uttenke dem i våken tilstand, selv om han var kunstner som Pusjkin eller Turgenjev. Slike drømmer, sykelige drømmer bevares alltid lenge i erindringen og har en sterk virkning på et menneske med allerede nedbrutt og angrepet organisme.

...og midt i salen på et bord, dekket med hvit atlaskduk, stod en likkiste. Kisten selv var overtrukket med hvitt flor. Blomstergirlander slynget seg om den på alle sider. Med roser over seg i kisten lå en liten pike, helt i hvitt tyll; hennes marmorhvite hender var foldet og lå mot brystet. Hennes utslåtte, lyseblonde hår var vått; en krans av roser lå om hennnes hode. Den strenge, allerede stivnede profilen var også som hugget i marmor, men i smilet om hennes bleke leber lå noe ikke barnslig, en uendelig smerte, en opphøyet , gripende klage. Svidrigailov kjente denne piken; ved kisten stod intet krusifiks og intet helgenbilde, heller ingen brennende lys, og ingen bønner kunne høres. Den lille piken var en selvmorderske - hun hadde druknet seg. Hun var bbare fjorten år, men hennes hjerte var allerede knust. Hun hadde lagt hånd på seg selv fordi en fryktelig krenkelse hadde fylt hennes unge uberørte bevissthet med usigelig gru og kvalt hennes englerene sjel; hennes siste fortvilede skrik var ikke blitt hørt, men undertrykt med koldt hjerte og hård hånd i nattens dyp, i mørke og kulde, i øsende regn og hylende storm.......

De var alene, ingen så dem.Vakten sto med ryggen til.
Hvordan det skjedde, visste han ikke selv, men plutselig var det som om noe grep ham og kastet ham ned for hennes føtter. han gråt og omklamret hennes knær. I det første øyeblikk ble hun meget forskrekket og bleknet. Skjelvende sprang hun opp og så på ham. Men i samme øyeblikk forstod hun alt. I hennes øine lyste en uendelig lykke - hun hadde forstått. Hun kunne ikke lenger tvile på at han elsket henne grenseløst, og nu var øiblikket endelig kommet. ...... De ville tale, men kunne ikke. deres øine var fulle av tårer. Begge to var så bleke og herjet, men i disse syke og bleke ansikter lyste allerede en ny fremtids morgenrøde, en fullkommen oppstandelse til et nytt liv. Kjærligheten hadde vekket dem til live. Den enes hjerte var blitt den uuttømmelige livskilde for den andres. De besluttet å vente og holde ut. Ennu hadde de syv år igjen, og inntil den tid - hvor megen uutholdelig lidelse og hvor megen uendelig lykke! Men han var gjenoppstanden, han visste det, følte det med hele sitt fornyede vesen, og hun - hun levde jo i ham!

Forresten prater jeg alt for meget. Og fordi jeg prater får jeg ikke utrettet noe. Men kanskje sammenhengen er slik at jeg prater fordi jeg ingenting bestiller.