Vi må spørre oss om den medisinske vitenskapen og det etiske regelsettet i dag er blitt mer opplyst eller avklart, eller om den fremdeles i større eller mindre grader påvirket av ideologiske eller religiøse grunnholdninger. Generelt synes det, i et samfunn som det danske, å være en nærmest blind tillit til legestanden og den medisinske forskningen. Likevel er det grunn til å være tilbakeholden. Forsøk med mennesker, hvor det ffrivillig inngås avtaler, noen ganger med tilbud om økonomisk gevinst til forsøkspersonene, stiller generelt spørsmål om den etiske verdien av å gjennomføre kommersielle medisinske eksperimenter eller tester av forskjellige medisinske preparater bare for å fremme interessen til forskningen, eller enkelte forskere.

Selv om Mengele ved sin inntreden i SS i 1938 neppe hadde fantasi til å forestille seg hva SS og de andre nasjonalsosialistiske organisasjonene, som for eksempel NS- legeforbundet "Arztebund", som Mangele også var medlem av, ville være i stand til å utrette bare få år senere, var det likevel i slutten av 30 tallet skapt en plattform for de uhyrlighetene verden siden skulle bli vitne til. Mengele og mange av kollegene hans var ubevisst blitt styrt og skolert av nazistyret til å utføre en spesiell medisinsk forskning, som fra starten var gjennomsyret av politikk og åpenlyst så gjennom fingrene med alminnelig legeetikk, den hippokratiske eden og vanlig medmenneskelighet.

Den politiske kampanjen hadde nådd sitt mål ved ikke bare å trollbinde arbeideren, bonden og mannen i gata, men også mesteparten av samfunnets elite, nemlig juristene og legene og mange andre forskningsgrupper i landet. Regimets grunnlag for et ekstremt klassedelt samfunn bygget på en serie rasediskriminerende lover som nødvendiggjorde deltakelsen av samfunnets høyest utdannede, men som samtidig gjorde dem delaktige i et uhyre kollektivt folkemord.Rasevitenskapen var blitt en politisk vitenskap, som ble diktert av regimets øverste ledelse, og som tidligere hadde satt enhver form for medmenneskelighet og sosial trygghet, uansett rase og religion, ut av spill. Nye vinder blåste for alvor inn over Europa.

Til slutt har vi spørsmålet om aktiv dødshjelp eller eutanasi. I Nederland og Belgia har det gjennom flere år vært helt lovlig, hvis den døende selv har valgt at hans eller hennes liv skal stanses, i tilfeller med uhelbredelig sykdom. Men hvem definerer hva uhelbredelig sykdom er, og når livet skal opphøre ?. Er det en avgjørelse som styres av våre egne følelser, de pårørende, legens faglige vurdering eller samfunnets ?. Og hvem skal skru av apparatene som holder liv i vedkommende ?.

Det historien om Josef Mengele kan lære oss, må derfor være å verne om den enkeltes autonomi og integritet, uansett kjønn, rase, handikap, religiøs eller politisk overbevisning, som et forpliktende prinsipp også i fremtiden.