Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Østerrikeren George Trakl (1887-1914) er en av det tyvende århundrets betydeligste tyskspråklige diktere. Han mottok impulser fra Hölderlin og fransk symbolistisk lyrikk. Hos Trakl er diktets innhold og betydning underlagt språkets magi og billeddynamikk, samtidig som diktene kretser rundt de store eksistensielle spørsmål. Den dype smerte og fortvilelse Trakl i økende grad kom til å oppleve, gikk hånd i hånd med de mest intense skapende perioder, hvor et "infernalsk kaos av bilder og rytmer" trengte seg på. Diktene er hentet fra Gedichte (1913), Sebastian im Traum (1915) og tidsskriftet "Der Brenner". Har noter og tidstavle.
Omtale fra forlaget
Østerrikeren George Trakl (1887-1914) er en av det tyvende århundrets betydeligste tyskspråklige diktere. Han mottok impulser fra Hölderlin og fransk symbolistisk lyrikk. Hos Trakl er diktets innhold og betydning underlagt språkets magi og billeddynamikk, samtidig som diktene kretser rundt de store eksistensielle spørsmål. Den dype smerte og fortvilelse Trakl i økende grad kom til å oppleve, gikk hånd i hånd med de mest intense skapende perioder, hvor et "infernalsk kaos av bilder og rytmer" trengte seg på. Diktene er hentet fra Gedichte (1913), Sebastian im Traum (1915) og tidsskriftet "Der Brenner". Har noter og tidstavle.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2002
Format Innbundet
ISBN13 9788203184932
EAN 9788203184932
Serie Aschehoug gjendiktning
Språk Bokmål Flerspråklig Tysk
Sider 211
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketAnif
Erindring: Måker glidende over den mørke himmel
av mannlig tungsinn.
Stille bor du i skyggen av den høstlige asken,
fordypet i åsens rette mål;
stadig går du ned langs den grønne elven,
når kvelden er kommet,
tonende kjærlighet; det dunkle viltet nærmer seg fredelig,
et rosenrødt menneske. Drukken av blålig værlag
berører pannen det døende løv
og tenker seg morens alvorlige ansikt;
å, hvor alt synker ned i mørket;
de strenge værelser og fedrenes gamle
redskaper.
Dette ryster den fremmedes bryst.
Å, dere tegn og stjerner.
Stor er den fødtes skyld. Ve, dere gylne
dødens gysninger,
der sjelen drømmer svalere blomstring.
Stadig skriker den nattlige fuglen i nakne grener
over måneskrittene,
toner en isende vind ved landsbyens murer.
med runde øyne, som en soldat når han stormer en sort skanse