Stillheten var forandret, det blåste litt, en stø østavind. Morgenlyset i rommet var borte, den tidlige belysningen av forventning og muligheter, det var et alminnelig grått dagslys, en ny dag som alt var brukt, til tilsjasket av feilaktige tanker og planløse gjøremål. 1.1.11! Godt nyttår og godt bokår til alle mine bokvenner!

Takvinduet hadde vært dekket av snø i flere uker og på flere uker hadde han ikke ringt. Jeg mener jeg en gang har hørt at et utsagn som dette, to momenter som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, men som forsterker meningen, heter noe bestemt i litteraturen. Vet noen det?

Han var maler og enhver form for kunstutstilling hadde i lange tider kjedet ham eller gjort ham nedfor. Men da han kom inn i det minste gjennomgangsværelset på Biennalen i Venezia, bråstoppet han og ble lys våken. Han ble stående i udelt og oppriktig beundring foran en figurativ, nærmest naturalistisk skulptur, av marmoravbildning av en kvinnebak. Det var et nydelig stykke arbeid i lyserød marmor, kappet av et stykke overfor knærne som i den klassiske fremstillingen av en torso, men dessuten også ovenfor navlen, billedhuggeren hadde ikke brydd som om noe annet enn denne frittstående, fullkomne bakdel. Han kjente sikkert Venus Kallipygos, Venus med den vakre baken, som løfter opp sitt kledebon og med et blikk over skulderen forvisser seg om at bakdelen er det peneste hun har, men her var baken fullstendig uten rekvisitter, den hvilte alene i sitt lyserøde marmor, en avrundet frukt av kunstnerens kjærlighet og innsikt. Skulpturen sto på en svart sokkel, kanskje en meter høy, værelset hadde grå vegger og lys fra nord, et ganske lite værelse med to dører. Veggen rett overfor vinduet, den eneste som hadde plass til et bilde, var fylt av et maleri i brunbrent plast, skulpturen kunne altså nytes fullkomment uforstyrret. Omgitt av mørke farger og i det kjølige dagslyset var den som en perle med lyserød glans, lyset omhyllet og gjennomlyste marmoret, og maleren syntes at den vakre baken var det mest sensuelle og ærbødige symbol for kvinnen som han noensinne hadde sett. Folk gikk gjennom værelset av og til, men stanset sjelden, de gikk videre mens maleren ble stående dypt hensunket, endelig fanget i tilbedelsen av et kunstverk. Han hadde alltid undret seg på hvordan det føltes. Denne bakdelen hadde nesten yppige konturer som samtidig var behersket stramme, halvdelene hvilte mot hverandre som fersken mot sin runde fure, den ene lett løftet mot kurven ved hoften. Skyggene lå myke som over et ungdommelig kinn, og trass i billedhuggerens tydelige sensuelle glede, hadde hans verk en eiendommelig utilnærmelighet. Denne bakdel kunne ha vært symbol på evigheten. Maleren tok ikke på marmoret. Han ble stående der så lenge at skyggene falt annerledes over skulpturen, som om kvinnen umerkelig hadde flyttet på seg og snudd seg mot ham. Plutselig gikk maleren ut av værelset, han gikk for å undersøke prisen. Han fikk vite at billedhuggeren var ungarsk og at skulpturen var meget dyr. Det er en sjelden ting å føle en udelelig og absolutt lyst, en lyst som er så sterk at den feier alt annet til side, for en gangs skyld å kunne fylles av ett eneste overveldende ønske. Maleren ville eie denne marmorbaken og ta den med seg hjem til Finland.