Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I det første diktet introduseres leseren for hav og is. Spennet er over flere år, og bevegelsen i samlingen er langsom. Diktene forteller om et landskaps erosjon. Etter hvert introduseres også et du og jeg i samlingen. Et hus og en kjærlighet. Den langsomme erosjonen er ikke bare noe i naturen, men også mellom to mennesker. Dette er forfatterens debut.
Omtale fra forlaget
Vannets veier - mellommenneskelige former: Diktdebut med sterke krefter involvert. Det er store krefter på spill i Marte Hukes diktsamling Delta. I det første diktet introduseres leseren for hav og is. Spennet går over flere år. Bevegelsen i samlingen er langsom. Diktene forteller om et landskap i erosjon. Om elvene som skapes. Om breddene som flyttes. Om havet bundet opp i isen. Det er som om diktene befinner seg på isens side. Som om de ser med erosjonens blikk. Etter hvert introduseres også et du og et jeg i samlingen. Et hus og en kjærlighet. Den langsomme erosjonen foregår ikke bare i naturen, men også mellom to mennesker. "Se så hvit kysten min er, hvor fast treet holder meg for ikke å falle. Du kan ikke stoppe vannet som siver inn, sneglene som arbeider i sanden eller steinene som klemmes og frigjøres. En bølge åpner seg, og du glir inn mellom flatene, du er prentet inn i konturene av meg, dobbelt eksponert." Marte Huke er født i 1974. Hun er blant annet utdannet ved Skrivekunstakademiet i Bergen og ved Litterär gestaltning ved Universitetet i Göteborg. Delta er hennes debut. "Delta er en vakker bok, en klok og kunnskapsrik bok skrevet av en debutant med stilsikkert grep om virkemidlene. Delta er rett og slett nok et bevis på at de mest lovende lyrikerne søker til Tiden Norsk Forlag." Adresseavisen
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2002
Format Heftet
ISBN13 9788210047121
EAN 9788210047121
Språk Bokmål
Sider 72
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFrosten arbeider i steinene, er pulsen i vannet. Elva bytter løp, går inn i slettenes porer. Når halsen smalner, bryter elva ny vei.
Nye tråder veves over de gamle. Jordens årringer er skrift i leire.
Øynene dine trekker meg under og skyller meg opp på strender jeg ikke visste fantes. Jeg våkner med salte stier på kinnene, og før noe som helst har begynt, stryker jeg fingrene over pannen, dagslyset inn i søvnen.
Når kvelden legger seg mot vindusrutene, blir huset en mørk terning som hviler i suset fra skogen og elvene. Det står der bare, uten noen gang å kantre. Opplyst: vi snakker, spiser, leser. Mørklagt: vi sovner, drømmer, legger kropper inntil hverandre. Det er de samme rommene.
Jeg slipper en tablett i et vannglass. Håret har lagt seg i ei slapp vifte rundt ansiktet. De trøtte øynene klatrer på speilet, oppløses.
Du sier det kjennes som om du blir borte. Ansiktet ditt sover mens du snakker.
Jeg holder meg oppreist, vakler og ettersporer. Jeg lengter først og fremst etter håndskriften din. Så er det hendene mot mine hender. Stemmen din har jeg glemt, den forsvant lenge før dette. Du driver bort, fester deg i vinden.