" Det led mot slutten av vinteren , det var den tid våren nærmer seg og sender en forløper mellom snøstormene og grå frostdager , sender en klar varm sollys dag , ofte bare en enste time , men så vårlig, så grådig ung og strålende at spurvene i gaten blir yre av glede og menneskene er som beruset. Og nå kunne man gjennom det øverste , som var upusset og dekket av årsgammelt støv , se en forunderlig vakker himmel. Ved første blikk syntes den gråhvit og tåket, men så man lenger på den, begynte den å blåne , fargen ble dypere og dypere , klarere og klarere, den syntes større og større, uendelig. Og det at den ikke avslørte seg med en gang, men kysk skjulte seg bak gjennomsiktige skyer, det gjorde den mild og yndig som den pike man elsker. "

" Skulle ikke jeg være opptatt av det , Deres høyvelbårenhet , det er meg som skal henges , ikke De. Om dere nå bare ville la være å spare på den offentlige såpen , når strikken skal smøres ."

De tar ham , griper ham, fører ham bort, henger ham, trekker ham i benene . Skjærer repet over , legger ham ned , fører ham bort og graver ham ned.
Et menneske er forsvunnet fra verden.

Underlig nok føler nesten alle som kjører av sted til retterstedet det samme. De er grepet av skrekk og redsel, men samtidig føler de en uklar glede over det usedvanlige som skal foregå. Virkeligheten beruser seg i vanviddet , døden inngår en pakt med livet og frembringer synsforvillelser . Det ville ikke ha vært urimelig om husene var flaggsmykket.

Rapt og flinkt rullet hjulene, de små vognene slingret på det smale sporet, løp omsorgsfullt og forsiktig. Ved hver omdreining og ved hver overgang fløytet lokomotivføreren lenge og omhyggelig, han var redd for å kjøre over noen. Det var underlig å tenke på, at det behøvdes så mye dagligdags påpasselighet, så meget menneskelig omhu og dyktighet for å henge folk , at det mest sinnssvake av alt på jord ble utført så jevnt og fornuftig. Og vognen ilte av sted , - og de reiste som folk pleier å reise. - Og de kom til en stasjon og som vanlig ble det ropt " fem minutters opphold".
Og inn rykket døden,- evigheten - den store gåte.