Jeg var kommet inn i en periode av grå og håpløs tretthet. Jeg var begynt å si til meg selv at det kjentes som om jeg hadde levet nok, som om jeg ikke hadde mer i vente av livet. Men denne innrømmelsen var ikke bare et uttrykk for min opplevelse av en situasjon; den skapte også en situasjon. Trettheten og håpløsheten ble større for hver gang jeg vendte min oppmerksomhet mot den. Inntil jeg en dag leste et eller annet som ga meg en slags selverkjennelse: - Du kommer ingen vei ved å gruble over hva du ikke kan gjøre på grunn av. Det avgjørende spørsmålet er alltid hva du kan gjøre på tross av. Håpløshet er et uttrykk for skuffede forventninger til livet. Men det å leve er ikke å vente seg noe, det er å gjøre noe ut fra nettopp den situasjonen du står i! Din tretthet er i og for seg uinteressant, dèt det spørres om er din holdning til din tretthet. Det spiller ingen rolle om du orker mindre eller lite, din oppgave er alltid å velge den handling som gir mening blant dem som er mulige her og nå.

Selvhevdelsestrangen er vel blant de mest utbredte og minst erkjente motiver for vår innsats og oppførsel. Derfor vil den også så lett bli en hindring for egen styring og frihet, inntil man lærer den å kjenne hos seg selv. Når enkelte påstår at andres mening er dem totalt likegyldig, er det god grunn til å tro at nettopp de er et bytte for sin ubevisste selvhevdelsestrang.

I det minste ved livets avslutning tror jeg de fleste vil føle at den snevre selvrealisering egentlig har vært verdiløs, fordi den forlater verden med en selv. De eneste spor man etterlater seg av betydning for fremtiden er nettopp det man har utrettet i medmenneskelig forstand. Og disse sporene vil overføres videre gjennom tidene, fordi det man har vært eller gjort for mennesker alltid vil sette preg på deres senere møte med andre.