Flott bok, men det er et stort men. Jeg kan ikke huske å ha lest en bok jeg synes passet bedre til å være lydbok, med eksempelmusikk enn denne. Mye av lesingen gir deg lyst til å høre musikken og ikke lese videre! Om dette betyr at dette er den ultimate boken om musikk, eller om det er dårlig bok er jeg usikker på.

Jeg kjenner musikken til Bruce Springsteen godt nok til å høre "Thunder road" inne i hodet når jeg leser, men mye av det som skrives her fordrer at du kan høre mange varianter av musikken - nettopp det som Springsteen er kjent for på scenen. Dette er feks veldig bra for meg å lese:

Ideen om rytme eller takt som noe som kan spilles korrekt på
forskjellige punkter underveis forvirrer folk som ikke kan så mye om
musikk. Det virker som om mange amerikanere tenker på takt som en
Ting, like udelelig som et atom (oops!). Men takt og rytme fungerer
mer som verb enn som substantiv . de uttrykker forandring, tidsenheter
som kan deles opp nesten i det uendelige. Derfir kan en trommeslager,
for eksempel, tvinge frem rytmen ved å være den som slår den an i
startet, eller han kan forandre den ved å komme inn midt inne i en
låt, eller holde igjen til siste millisekund før den glir over i neste
rytme og blir "feil". Det er noe mye, mye mer komplisert enn bare å
telle til fire

Dette gir mening. Når jeg hører på korpset "vårt" spille så tenker jeg alltid at det er dirigenten som styrer, men det er trommisen som leder. Trommene gir rammene som musikken kan fungere i. Så langt alt bra, men så kommer :

Det Akford gjorde som virket "feil" i ørene til Bruces kultfans, var å
ligge bakpå i rytmen. Da Max Weinberg var yngre, hadde han en tendes
til å jage opp takten, noe som selvfølgelig førte til at hele bandet
økte farten. Etter å ha studert disse tingene seriøst over lengre tid
- ingen jobbet hardere for å bli bedre enn Max gjorde - ble an en fantastisk dyktig on-the-beat-trommis, som holdt igjen når det virket
nødvendig. Men Max hadde andre evner også - han fulgte og fremhevet
dramatiske og komiske innslag på scenen bedre enn noen annen jeg har
hørt. Men sammenlignet med Zach var han nokså rigid - Zach hadde mer
følelse i spillet sitt; han nørmet seg Vini Lopez, men hadde større
finesse og en støere hand.

Dette blir veldig vanskelig å ta uten å faktisk høre på begge trommisene i samme sang. Og jeg klarer ikke det inne i hodet mitt, og det gir liten mening uten musikken ...