Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren skrev Brevet til faren i 1919, men sendte det aldri til adressaten. Kanskje var det ment for morens øyne snarere enn farens. Det var forfatterens venn, forfatteren Max Brod, som til sist fikk verket utgitt, mange år etter aktørenes og slektningenes død.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2002
Format Heftet
ISBN13 9788202213237
EAN 9788202213237
Serie Cappelens klassikere
Omtalt tid 1918-1939
Omtalt person Franz Kafka
Språk Bokmål
Sider 75
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Da jeg var i Praha sist høst var jeg i Kafkamuseet og leste en del av Brevet til faren som var utstillt i montrene i museet. Den klaustrofobiske følelsen av å være i museet gjorde inntrykk på meg. Jeg kjøpte deretter boka The Metamorphosis and other stories, i en liten bokhandel ikke så langt derfra. I den er også Letter to his father. Dette hadde jeg glemt da jeg satt meg på vent på biblioteket på boka, men hva gjør vel det, når jeg fikk hentet boka på norsk i går . Jeg startet å lese på den da jeg satt på Tulla Fischer med en pizza og en øl i det fine sommerværet som fant det for godt å gjeste oss i trønderhovedstaden. Jeg fortsatte på bussen hjem og senere i godstolen foran TV-skjermen under Brasil-Colombia-kampen, og resten i dag på terrassen.
Boka gikk foran den nyeste av Ingvar Ambjørnsen; Ut i ilden, som jeg også hentet og har ventet på en stund. Det sier jo litt. Det sier at jeg likte å lese boka, og lot meg drive fremover nesten uten stans.
Boka er forbausende lettlest. Det er ikke sikkert alle mener det, og kanskje er den det for meg siden jeg er vant til å lese en del slik litteratur om barns oppvekst og mindre gode foreldre, og hvordan de påvirker sine barn. Det at jeg mener den er lettlest, handler om språket. Innholdsmessig er den ikke lett, det er til tider vondt og smertefullt lesestoff.
Brevet til faren beskriver hvordan lille Franz opplevde sin far, og hva det gjorde med ham, konkret og detaljert. Faren var en tyrann og i farens øyne gjorde lille Franz aldri noe riktig, han var en liten usling som det aldri ble noe av. Han innbillte seg syk, og følte seg konstant utilstrekkelig og udugelig, noe han fikk høre til gangs gjennom hele oppveksten. Det samme gjentok seg i ungdomsårene og voksen alder, og påvirket hans forsøk på å etablere forhold og ekteskap, som ikke ble noe av. Valg av utdanning ble også vanskelig, fordi Franz ikke greide å konsentrere seg nok om skolearbeidet fordi han var så opptatt av sin egen angst og det vanskelige forholdet til faren.
I brevet viser også Kafka en forsonende side overfor sin far, han prøver å forstå ham og tildels tilgi ham ved å selv ta en del av skylden i det forferdelige dårlige og dysfunskjonelle sampillet de to hadde.
Det sies at Brevet til faren er en nøkkelhistorie til å forstå Kafkas forfatterskap. Det kan jeg forstå. Kafka var et hundset barn, et følsomt barnesinn som ikke tålte farens tyranniske og psykopatiske oppdragelse. En oppdragelse med psykisk mishandling som kan leses som en oppskrift på hvordan frata et følsomt barn en normal og sunn følelsesmessig utvikling, som gir sjelelige sår som vanskelig kan leges, og som vanskeliggjør et normalt sosialt liv i voksen alder. Det klaustrofobiske i Prosessen og Slottet bør antageligvis leses i lys av dette.
Jeg fikk også assosiasjoner til Knausgårds Min Kamp 1 og hans beskrivelse av sitt forhold til faren. Andre forfattere har også skrevet om dette. Far- sønn forholdet er nok svært viktig for forming av personligheten. Har vi i litteraturen lest like mye om mor-datter-forholdets betydning? Når jeg tenker meg om, kan jeg ikke huske det..
Kafka har skrevet bra og veldig godt og inngående om et vanskelig tema.
her kan du lese resten av mitt blogginnlegg med linker til andre omtaler.
Krimbøker kan gi inspirasjon til så mangt. Denne gangen var det krim skrevet av en israelsk forfatter som fikk meg til å lese denne boken av Franz Kafka. Min først Kafka noensinne. Mer om boken med sitat fra den kan du lese i dette blogginnlegget
Nokså rask blir det tydelig at Franz Kafka lider av skjult narsissisme, og den preger alt av hans litteratur. Hvis man skal kalle sånt litteratur, fordi den dreier seg utelukkende om forfatterens kjedsommelighet, mindreverdighet, missunnelse, selvusikkerhet, skamfølelse, skjørhet, syting, tilpasningsproblemer, trivialiteter osv. De eneste to som jeg kjenner som liker liknende litteratur er en gammel tysklærer som var innlagt på psykiatrisk sykehus og en gammel historielærer som har en homoseksuell ektefelle. Slik selvsentrert litteratur blir man depressiv av!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet er jo ikke nødvendig å fly rett inn i solen, men det er det derimot å krabbe seg bort til en ren plett på jorden, hvor solen skinner iblant og man kan varme seg litt.
«Det er også sant at du vel neppe noen gang virkelig har prylt meg. Men når du skrek opp, ble rød i ansiktet, rev av deg bukseselene og lot dem ligge klar over stolarmen, var det nesten verre. Det er som om noen skal henges. Blir han virkelig hengt, så er han jo død og alt er overstått. Men hvis han må overvære alle forberedelsene til henrettelsen og først får vite at han er blitt benådet når strikken dingler foran ansiktet på han, kan han få mén av det for livet. Alle de gangene du tydeligvis visste at jeg etter din mening hadde fortjent pryl men slapp fordi du lot nåde gå for rett, gjorde meg dessuten enda mer skyldbetynget. Hvordan jeg enn snudde og vrengte meg, kom jeg i skyld til deg.»