Boka er skrevet i 1886. Personene og forholdene rundt dem kan nok virke litt underlige sett med dagens øyne, noen ting er rent fram forkastelige, andre virker heller latterlige. På den andre siden virker selve uttrykksmåten og bokas oppbygning relativt moderne. Alt i alt er det en absolutt lesverdig bok, også for et moderne publikum.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Handlingen starter med at en liten familie, bestående av far, mor og deres nyfødte datter, kommer gående langsetter landeveien. Mannen, Michael Henchard er på leting etter arbeid. De kommer forbi en markedsplass. I et telt midt på plassen står en kone og selger velling oppblandet med smuglerbrennevin. Henchard får i seg mange porsjoner og blir etter hvert svært beruset. Kona hans, Susan, maser om at de må komme seg videre. Da farer en djevel i mannen. Han spør om noen vil kjøpe kona. Han vil selge henne til høystbydende. Det tar en stund før noen biter på, men så dukker en ukjent sjømann opp. Han byr en sum som Henchard er tilfreds med, og kan begi seg av sted med både Susan og spedbarnet Elizabeth Jane.
Nå går det mange år. En dag kommer en kvinne sammen med sin vakre datter til den samme markedsplassen. Det er Susan som etter mange år med den snille sjømannen har fått melding om at denne er blitt borte på sjøen. For å klare seg må hun og datteren på nytt ty til hennes lovmessige mann, Michael Henchard. Hun spør seg for etter ham og får vite at han alle disse årene har vært bosatt i byen Casterbridge.
Det er en svært forandret Henchard som Susan nå får se. Han angret bittert straks sjømannen hadde dratt av gårde med kona og datteren hans. Han lovet seg selv at han heretter ikke skulle drikke mer, og det løftet har han holdt. Han har slått seg opp i samfunnet gjennom dyrking og salg av korn. Han bor i et stort og standsmessig hus og respektert som han er, har han også latt seg velge til borgermester i byen. Men akkurat i denne sesongen har han fått et problem. Kornhøsten har slått feil dette året, og melet hans er lite egnet til brødbaking. Folk klager. En ung skotte dukker opp i byen. Han har utstrakte kunnskaper om korn og mel og gir Henchard gode råd. Borgermesteren overtaler skotten, som heter Donald Farfrae, til og bli i byen og arbeide for ham.
Henchard tar vel imot Susan og Elizabeth Jane, men for å unngå alt folkesnakk må han være forsiktig. Den gamle historien må for all del ikke komme fra. Derfor bor mor og datter for seg selv i begynnelsen. Etter hvert skal ektefellene liksom få tid til å bli kjent og så gifte seg på nytt. Henchard har også et annet problem Noen år tidfligere hadde han besøkt øya Jersey. Der hadde han blitt kjent med en ung kvinne Lucetta. Hans avreise skadet ryktet til Lucetta. Nå sender hun ham hyppige kjærlighetsbrev og erklærer at hun vil komme til ham i Casterbridge, men etter Susans ankomst er dette naturligvis blitt umulig.
Henchard er i begynnelsen svært fornøyd med sin nye medarbeider Farfrae. Han er meget dyktig også når det gjelder regnskap, noe som Henchard selv er lite bevandlet i. Dessuten er han også svært populær blant folk. Noen ganger kommer det til konflikt mellom de to mennene. Sjalusien våkner i henchard. Til slutt blir det så ille at arbeidsgiveren sier opp medarbeideren sin. Farfrae starter nå for seg selv.
Susans helse skranter. Etter en tid er det klart at hu snart vil dø, men først har hun en tilståelse å komme med. Elizabeth Jane er ikke Henchards datter. Spedbarnet som hun hadde da hun dro sin vei sammen med sjømannen, døde like etter. Så fikk Susan og sjømannen en datter sammen. Dette barnet fikk samme navn som den avdøde datteren. More vil ikke at Elizabeth Jane skal få vite noe om dette ennå. Hun får Henchard til å love at han skal behandle jenta som sin egen. Men dette klarer den lunefulle mannen ikke å overholde. Han behandler Elizabeth Jane mer og mer kjølig, og hun blir mer og mer lei seg. Til slutt erklærer hun at nå vil hun flytte.
I mellomtida har Jerseykvinnen, Lucetta, dukket opp i Casterbridge. Nå som Susan er død, vil hun gjenopprette forbindelsen med Henchard. Lucetta har nettopp arvet en større formue fra en tante, så det er en holden ung kvinne som nå kommer til Casterbridge. Den første hun møter her, er tilfeldigvis Elizabeth Jane. Denne vet naturligvis ikke noe om den andres fortid eller hensikter. De to kvinnene prater sammen, og Elizabeth Jane lar seg sjarmere av den andre, og da Lucetta tilbyr den unge jenta å flytte inn i huset hennes som en slags selskapsdame, er det ikke nei i jentas munn.
Mens Lucetta venter på at Henchard, som nå gjør seg kostbar, skal dukke opp hos henne, blir hun oppmerksom på Donald Farfrae. Hun finner ham mer hyggelig og sympatisk enn Henchard. Dette viser seg å være gjensidig. Elizabeth Jane har i lang id svermet for Farfrae, men unnselig som hun er, kan hun ikke annet enn å støtte venninnen. At Lucetta har valgt konkurrenten framfor ham selv, blir et stort slag for Henchard. Nå er forretningene hans i ferd med å gå dunken, og han er avsatt som borgermester. Han må gå fra huset sitt som blir kjøpt opp av Farfrae. Dit inn flytter denne sammen med Lucetta som nå har blitt hans kone. Det er nå klart at Farfrae ligger an til å bli valgt som ny borgermester, til tross for sin unge alder.
En mann fra øya Jersey kommer til byen. Han kjenner Lucettas historie derfra og sladrer videre om denne blant folkene i det tarvelige vertshuset der han vanker. Folk herfra bestemmer seg for å stelle i stand et opptog. Med det vil de håne Henchard og Lucetta. De lager i stand gipsfigurer som blir kledd opp som de to personene. Opptoget passerer huset der Farfrae og hans kone bor. Da Lucetta ser dette og skjønner at historien hennes å er blitt allment kjent, besvimer hun. Dette er altfor mye for den gravide kvinnen, og kort etter dør hun.
I mellomtida har Elizabeth Jane flyttet sammen med faren sin. Hun steller for ham, og Henchard begynner å sette mer og mer pris på sin stedatters selskap. Hun er nå den eneste han har tilbake. Han er fryktelig redd for å miste henne. Så dukker plutselig en ny mann opp. Det er sjømannen som Henchard i sin tid solgte konen sin til. Det viser seg at sjømannen slett ikke var druknet. Han ønsker å få sin rettmessige datter tilbake. Henchard som for all del vil unngå dette, forteller mannen en løgn, noe som gjør at han forlater byen. Men han er snart tilbake igjen – denne gangen for å bli gjenforent med sin datter. Elizabeth Jane er henrykt over å møte denne snille faren igjen, og da hun får høre sannheten om sitt rette opphav, er gleden enda større.
Det har gått en tid siden Lucettas død, og Farfrae har fått øyne opp for Elizabeth Janes mange gode kvaliteter. Han frir og hun svarer ja. Det stelles i stand til stort bryllup. Sjømannen er hedersgjest, mens Henchard står ulykkelig utenfor og betrakter det hele gjennom vinduet. Det har nå gått helt nedenom for den stakkars mannen. Han har forlatt byen og blir snart funnet død i en ussel hytte der han har søkt ly.
Hovedpersonen her må vel være Michael Henchard. Mens de andre personene i boka er relativt statiske, er han den som forandrer seg gjennom handlingen. Det første inntrykket vi får av ham, er av en lunefull, egoistisk drittsekk uten tanke for sine nærmeste. Når vi så etter ca, 18 år møter ham igjen, har han steget enormt i både velstand og anseelse. At en som kommer utenfra, blir valgt til borgermester, er neppe daglig kost. Men så går det galt for ham igjen. Først og fremst er det vel følelsen av sjalusi som tar overhånd. I Farfrae møter han sin overmann. Så lenge de to spiller på lag, går det greit, men så snart fFarfrae motsier ham, rakner det for Henchard. Når det så begynner å gå nedover med ham, gjør det det til gagns.
