Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dikteren omtaler først og fremst de gamle i Høvåg, og den kamp de fleste av dem må føre for å unngå den største skam, nemlig fattigkassa. Men folket på storgården er også tatt med i skildringen. Hovedpersonen er Søren Røsnes. Han handler og tenker omstendelig, gjentar og gjentar. Hele hans tilværelse går med til å skaffe mat og å filosofere over fattigdommen og hele dens vesen. Romanen kom første gang ut i 1931.
Omtale fra forlaget
Dikteren omtaler først og fremst de gamle i Høvåg, og den kamp de fleste av dem må føre for å unngå den største skam, nemlig fattigkassa. Men folket på storgården er også tatt med i skildringen. Hovedpersonen er Søren Røsnes. Han handler og tenker omstendelig, gjentar og gjentar. Hele hans tilværelse går med til å skaffe mat og å filosofere over fattigdommen og hele dens vesen. Romanen kom første gang ut i 1931.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2004
Format Innbundet
ISBN13 9788292046098
EAN 9788292046098
Genre Klassisk litteratur
Omtalt sted Sørlandet
Språk Bokmål
Sider 365
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Søren Røsnes er en ungkar i 70-årene og han er vår mann i denne fortellingen. Det begynner med at han ligger til sengs, tiltaksløs og sulten. Han har brukt og levd av pengene lillebroren Anders etterlot seg. Anders den flinke og arbeidsomme, han som fikk til det meste, men som nå var død. Så der lå Søren og visste ikke hva han skulle finne på for å få mat i huset.
Sulten tvinger han ut av senga og han går til skogs med ei revesaks. Men så skjer det ulykksalige, det er ikke reven han får i saksa, men Kleopatra, geita til naboen.
Søren og flere av hans venner er fattige og ser seg lei på at storbøndene betaler dårlig og synes det er urettferdig at det er slik her på jorden.
Det var så ubillig at det skulle være slik, lodden blev saa ulike fordelt, en kunde iblandt faa en ide om Gud egentlig var saa retfærdig som de vilde ha det til. Ikke for at kritisere, men om de store hadde hat litt mindre, og de små hadde hat lit mere....
Søren får jobb som barkefletter og er en stolt eier av en høy hatt, en flosshatt. En dag drar han og noen andre tilårskomne karer ut på vandring for å protestere mot urettferdigheten, alle med høy hatt. Målet er å få med seg flere på sin ferd, ja tusenvis, der de vandrer oppover mot Birkenes. Søren vil helst ikke være med, han ser i grunnen at dette kan ikke gå bra, men han har liksom så vanskelig for å si nei, han liker helst å være enig med alle. Så legger karene ut på sin ferd, et forunderlig følge.
Å, som jeg har kost meg sammen med Søren og de andre, og jeg har hatt så lyst til å hjelpe han, hjelpe han til å stå for sine fornuftige egentlige meninger.
En herlig bok om mennesker og deres liv fra en svunnen tid i Høvåg. Gabriel Scott hadde sine figurer i nabolaget, men han kamuflerte de slik at en ikke kunne kjenne personene igjen, sies det.
Min bok er fra 1913, det året den kom ut. Det er en slitt gammel heftet bok som nok har vært til glede for de som har eid den, og som vil bli tatt godt vare på av meg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSøren slap som et litet suk og laa en tid og snudde sig i halmen og prøvet, om han kunde ikke falde til ro. Det var for tidlig at staa op, dessuten vilde det ikke smake at ta paa med noget slags gjøremaal av det maven var saa tom. Istedet laa han og svelget nogen ganger og smattet med munden som smaabarn pleier og krøllet sig likesom ind i sig selv. Det var en god stilling, det tok av for suget under bringen, saa kunde en i ro og mak tænke over de utveier en hadde og se, om det skulde ikke være noget, som førte ut av vanskeligheten.
...det skulle bli særdeles interessant at faa et kvindfolk op i hytten,nok var han ingen ungdom længer, og nok kunde utseende været bedre, men ungdom og utseende var ikke alt. Forstand var ogsaa en viktig ting, forstand og erfaring og pyntelig fremtræden, kvindfolkene gjorde meget av det. Kvindfolkene gik mere efter det indre, de saa ikke paa det utvortes saa meget, paa skindet og kjøttet og tænderne og saant, de saa i det hele mindre paa skrotten, de holdt sig mere til det væsentligste - til indholdet kunde en si, til talegavene og den slags ting. Kunde en bare tale for sig, kom en særdeles langt med kvindfolk, de var som mere aandelige av sig
En skulde riktignok ikke begjære sin næstes hustru eller hans okse - men her stod ingenting om datteren.
Somme tider så sidder e å tenker - og somme tider saa bare sidder e.
født 8. mars 1874 i Leith (nå Edinburgh),
død 9. juli 1958 i Arendal, Aust-Agder
Wikipedia