Jeg visste med meg selv at en gang måtte jeg skrive noe om denne romanen skrevet av Leo Tilstoy , utgitt i 1877.
De sitater jeg har lagt inn her fra denne boken for ikke lenge siden er fra min tredje gangs (minst) av dette kunstverket. Første gang ? Kanskje jeg var sytten-atten.
På en måte virket den på meg noe foreldet, i dag er det nesten motsatt.
Den var med i en bokserie gitt ut av Gyldendal i 1937 , nærmest som et abonnement med pene rygger til -om ikke annet- å tapetsere unge hjem med, samtidig som å tilføre høyverdig litteratur. Noe sånt , tror jeg.
Det som endelig fikk meg til å gi noe i nærheten av en bokanmeldelse av den nå skyldes en tilfeldighet og en "link" til en korrespondanse mellom meg og en annen bokelsker her på siden for bortimot et år siden. En søndag formiddag slo jeg tilfeldig på radio-apparatet som igjen tilfeldig var innstilt på NRK-P2. Det var ordene Anna Karanin som vekket meg. Den som uttalte seg var Nationalteaterets nye sjef Tømta som nettopp hadde besøkt Moskva Kunst-teater (Kjent for hele verden for det første teateret som gjennomførte Stanislavkij's metoder fra hans verk " En skuespillers arbeid med seg selv" og som ennå på sitt spir på kuppelen har et flagg med en måke som symbol, selvfølgelig som en hyllest til Russlands svar på Ibsen ja tilogmed Shakespeare: Anton Tsjekov og tittelen på hans mest spilte drama.
Nok om det, nå kommer "linken": Hun kunne fortelle at Anna Karanin var et symbol på en heltinne i Russland, fra 1877 , tvers gjennom Sovjet-tiden og frem til nå. Og så de forløsene ord. Folk -både ved teateret, i gatene og turister spurte hvorfor det ikke fantes noen statue av "damen" (horen som samtiden dømte henne, jeg sikter absolutt ikke til prostitusjon, men til utroskap, nærmest en dødssynd i hennes dager; vel og merke når det gjaldt kvinner, menn derimot.......)Men, altså så vakker som hun var -noe alle var ovebevist om-så omtalt hun var på ondt men merkelig nok; mest på godt.Hvorfor var der ingen skulptur? Det var da jeg "linket" dette til en korrespondanse mellom meg og bokvennen Kjell G (i forbindelse med min lesing av Thérèse Raguin (Zola)) på mitt spørsmål eller fastslåing av hans bokinteresse fikk til svar at joda, det var han. Dog var han ikke kommet så langt som en i følget under en slags exekursjon til Sigrid Undsets hjem på Lillehammer som ville vite hvor Kristin Lavransdatter lå begravet. I hvertfall så jeg en slags allergori her.
Vakker? Anna Karanin? JA, hun måtte være vakker, så frapperende vakker at ikke bare menn fant å elske henne, men kvinnene måtte jo misunne henne? Altså Janteloven lenge før Sandemose (Du skal ikke tro du er bedre enn oss må da omskrives til: Du må ikke tro du er vakrere enn oss. For øvrig (nok en digresjon) jeg mener Jantelovens ti bud kunne omgjøres til "Du må'kke komme her og kommer her" (Øystein Sunde). Men, det er jo en helt annen sak.
Og viddene er store nok i Russland, bare mellom St. Petersburg og Moskva som omtales i denne boken, så la meg ikke gjøre viddene ennå større.

Mange har -særlig i samtiden- sagt at dette er verdens største ( i betydningen beste) roman. Endog Tolstoys samtidige, Fjodor M. Dostojevskij var over seg av begeistring, og det sier mer enn selve bedømmingen, for det var en kjent sak på den tid at Dostojevkij hadde en stor motvilje angående personen og forfatteren Tolstoy. Denne motviljen skal jeg ikke grave dypere ned i her, men kan det tenkes det sosiale skillet mellom greven og godseieren Tolstoy og den svært lite bemidlede Dostojevskij? La akkurat det fare.

Av alle de bøker jeg har lest, er det som dette verket stadig vender tilbake i min bevissthet. (For øvrig ikke bare i min, presis på dagen i dag opplyste man at romanen ble filmatisert for 13. gang i disse dager!)

Tolstoys "fremførelse" av romanen greier ingen å femstille hverken filmatisk eller på scenen (Jeg har sett den i begge media, og er glad jeg leste boken først)!

Anna Karaninas vakkerhet ( den manglende skulptur) finner jeg for min egen del i plakaten fra første filmatisering: Med Greta Garbo poserer ansiktsmessig så stolt og "kneisende" vakker. Man kan si hva man vil om den gåtefulle skjønnheten fra Sverige: Vakker var hun! Og nærmere mitt indre bilde av Anna Karanina kommer jeg ikke.

Flere historier veves inn i verket, med en så sikker hånd at tilfeldighetene som spiller sin rolle hele tiden, aldri viker fra troverdighetens trange vei.

Men hovehistoriene er likevel i utgangspunktet to ekteskap som liksom forsvinner i to paralelle kjærlighetshistorier som nærmest "kolliderer" på en togreise mellom Russland to stotbyer.

Ekteskapene er1) Anna med den høyst ansette embedsmannen Karanin og det er 2)hennes Stiva (Annas bror!) en ustanselig og uhelbredelig rundbrenner gift med Dolly som er av fyrstelig herkomst og ikke bare Annas svigerinde , men også hennes fortrolige venninne. Det begynne med at hun griper mannen på "fersken" og skandalen ser ut til å væ're uungåelig. Skandale? Skilsmisse? en må huske på at bakteppet er den russiske adel og embedsstanden, det man gjerne den gang bare lot kalle sosieten i datidens Russland. Og Stiva ser det gode forholdet med sin søster i St.Petersburg og trygler henne om å komme til Moskva for å hjelpe ham med å få den ulykkelige Dolly på andre tanker. Anna på sin side lever et innelukket liv med sin kalde og fjerne embedsmann Karanin og deres sønn den 11 år gamle Sasja. Og det er sønnen, ikke mannen som holder hennes liv gående. Om det er for å hjelpe sin bror eller for å trøste Dolly skal ikke sies, men reise gjør hun.
På en togstasjon på tilbakeveien møtes hun og den militære "greven" Vronskij, og dette møtet så tilfeldig lagt inn av forfatteren at det bli mer enn snedig. (Spør du meg, noe du selvføgelig ikke gjør.) Hør: det finnes en type menn som kvinner faller pladask for og grev Vronskij var en av disse. Hans intensjoner var å forføre Dollys meget yngre og ugifte søster Kitty. Og hun er så forelsket i denne mannen (eller hans uniform) at hun sier nei til et frieri fra sin ungdoms elskede Levin,- En rik, men stille arbeidende storbonde som hun har kjent hele tiden. Til overmål er denne lavmælte person bestevenn med den uforbederlige Stiva, hvis utroskap denne gang egentlig setter det hele i gang.
Og nå først kommer to helt paralelle kjærlighetshistorier: Den nydelige og bedårende mellom den sjenerte Levin og den noe naive Kitty: La oss bare fastslå at det siste kjærlighetsforholdet ender på beste måte gjennom hardt arbeid ute på landet.( Utrolg likt Tolstoys eget!-Unnskyld nok en digresjon).

Men først må Kitty komme over "tapet" og skammen etter først å si ja til Vronskij, denne forlater henne straks hans og Annas øyne har slått gnister på et togstopp mellom de to byer. Og mens det ene kjærlighetsforholdet ender i slike romanser som særlig unge mennesker (den tid jeg var ung) liker så godt, ender Anna og Vronskij ut i den skandale den måtte føre til i St.Petersburg sositetsliv. Kvinnene med titler , penger og rader med perlesmykker vi nærmest kan høre klirre i salongene mens de utveksler siste nytt på skandalefronten. Og endelig får disse sin belønning. Den vakre, plettfrie Anna Karanin får endelig en skandale knyttet til sitt navn.
Hvordan det ender? med mer enn forferdelse. Hun ofrer ikke bare sin mann , men sin 11år gamle Sasja (det er forbrytelsen). Da hun er blitt mor til Vronskijs uekte datter og forholdet som aldri var ment sånn helt bindende fra denne lykkejegers side slokner: Ja, så tar Anna livet sitt ved å kaste seg foran et tog.
Så utmerket gjort dette også av Tolstoy. For det var egentlig slik de fant hverandre på reise, hun og Vronskij. Toget måtte stanse for å rydde linjen fordi en ung kvinne hadde forulykket ved å "komme under toget".
Ja, historien er kjent . Ikke et annet storverk av samme forfatter KRIG OG FRED formår å komme opp mot denne, som velkomponert, spennende og toverdig roman.
Les den, og du glemmer den ikke du heller!

At Anna blir fordømt? Ja, ihvertfall skal vi tro Vronskijs gamle mor som uttaler : "Ikke bare ødela hun et ekteskap, men hun ødela også min sønn.