Om å bli forlatt etter tredve års ekteskap

Victoria Bø (f. 1972) har studert språk og statsvitenskap, har en mastergrad i internasjonal politisk økonomi og har gått på forfatterlinjen i Bø. Hun har undervist i kreativ skriving, og har tidligere jobbet som journalist, politisk analytiker og forskningsassistent. Så langt har hun utgitt fire romaner og en barnebok. "Adresse Alberta" er hennes siste roman. Etter flere år i utlandet har hun flyttet hjem til Norge igjen. Nå er hun forfatter på heltid.

"Speilbildet mitt glodde på meg som om vi aldri hadde sett hverandre før. Det var ikke bare skrammen jeg hadde i panna. Det var hårfargen. Den rant i gule grimer nedover ansiktet mitt. Det hjalp ikke at lysstoffrøret hadde fått samme sjuken som komfyrklokka mi og blinket ustanselig, heller. "Platina" stod det på pakken med naturfarge May hadde prakket på meg. Men håret var gult. Jeg trakk i tuppene og grep etter saksa." (side 5)

Bokas jeg-person heter Jenni Land. Hun kom til Alberta i 18-19-årsalderen, og ikke lenge etter traff hun Carl. De giftet seg og overtok familiegården etter hans familie. Jenni mistet sitt første barn, ei jente, før sønnen Thomas noen år senere meldte sin ankomst. Jenni og Carl var gift i 30 år, og slik hadde Jenni ønsket at det skulle ha fortsatt ... Men så fant Carl seg en annen kvinne, bestilte en enveisbillett til Arizona og forsvant ut av livet hennes. Jenni har tre måneder på seg til å pakke ned sine eiendeler og rydde gården, som skal forpaktes bort. Hun står bokstavelig talt på bar bakke etter nesten et helt liv sammen med mannen hun trodde at hun skulle bli gammel med. Hun ønsker å stable et nytt liv på beina, få seg en jobb og finne et sted å bo. I mellomtiden blir Thomas med faren til Arizona ... I og for seg sjenerøst gjort av Jenny, men samtidig får vel heller ikke Carl og den nye kvinnen i hans liv akkurat de hvetebrødsdagene de hadde drømt om.

"Andre ville sikkert ikke ha savnet mannen sin.

Men Carl, han var jo mitt menneske i verden.

Jeg så ikke for meg at det kunne komme noen annen som kunne fylle hele plassen etter Carl. Vi delte så mye historie. Vi hadde sett hverandres årstider skifte. Vi hadde sett følelser flomme og trekke seg tilbake. Vi hadde sett de innerste roterommene i hverandre. Jeg visste hvem Carl var. Svakhetene hans, jeg kjente dem også. Men jeg har kanskje ikke anlegg for irritasjon, jeg likte fellesskapet vårt, samarbeidet om Thomas og nærheten om nettene også, det rommet som var bare vårt.

Og som den nye kjæresten hans hadde flyttet inn i nå." (side 166-167)

Jenni får seg en sesongbetont jobb i Folketellingen. Hun reiser ut til folk i distriktet for å få dem til å fylle ut folketellingsskjemaer. På den måten kommer hun i kontakt med andre mennesker som hun tidligere ikke kjente. Som fru Summer, en eldre kvinne som bor for seg selv, langt fra folk, og som hun redder fra en ganske trist skjebne etter et slag. Dette igjen fører henne i kontakt med den norske studenten Siren, fru Summers bror og en nevrotisk papegøye som viser seg å være uhyre sjelden. Plutselig får livet hennes et innhold. Noen trenger henne, og hun betyr plutselig noe. Dermed blir hverdagene med Carl, der hun uten egentlig å skjønne det selv, nærmest visnet bort og mistet det som tidligere hadde vært attraktivt ved henne, så fjerne ... Hun begynner å leve igjen!

Så skjer det noe med søsteren Anne-Lise hjemme i Norge - forhold som gjør at hun må vurdere hvem og hva hun skal leve for. Valgmulighetene står ikke akkurat i kø for henne, siden hun verken har fast jobb eller kapital å lene seg på.

"Før trodde jeg at det var hennes feil at livet mitt ikke hadde hatt denne lettheten som andre så ut til å ha i sine liv.

Det er en slags blekhet i relasjonen mellom oss.

Man kunne kanskje kalle det våpenhvile, selv om vi to aldri hadde ligget i krig med hverandre. Men jeg kriget med søsteren min om en plass i mors hjerte. Det hadde jeg visst siden jeg var helt liten. At mesteparten av plassen i hjertet til moren min var opptatt, det var lite igjen til meg. Anne-Lise hadde førsteplassen, størsteplassen." (side 201)

"Adresse Alberta" er en nokså stillferdig roman om å bli forlatt etter mange års ekteskap, og så måtte orientere seg på nytt for å finne fotfeste et annet sted. Kanskje rommer sorgen over å ha mistet også håp om noe nytt og bedre? Nærmest som en skjult gave inni katastrofen? Victoria Bø skriver lett og ledig, og hun treffer godt og presist på det typisk såre hos mennesker i sorg. Persongalleriet er nydelig beskrevet - på godt og vondt - og historien som sådan fremsto meget troverdig. Jeg vil anta at mange vil finne mye gjenkjennelse her.

Selv om jeg likte romanen godt, savnet jeg likevel mer motstand i teksten. Jeg opplevde for eksempel historien om Siren som litt overfladisk, og skulle gjerne ha kommet tettere på henne. Hva var det egentlig som foregikk mellom henne og kjæresten? Samtidig vil jeg berømme forfatteren for å holde tilbake andre steder, fordi hun dermed unngikk å kjøre på med klisjéer. For er det noe denne romanen ikke er, så er det klisjéfylt. Tvert i mot fremstår oppbruddet og nyorienteringen som realistisk. Selv om romanen først og fremst handler om kvinner, er dette ikke en typisk "dameroman". Victoria Bø skriver bedre enn som så! Jeg har ingen problemer med å anbefale den!

Avslutningsvis nevner jeg at jeg tidligere kun har lest "Teresa Birnas bortgang" av Victoria Bø. Den romanen likte jeg enda bedre enn "Adresse Alberta". Jeg tror det skyldes at jeg opplevde den som mer eksistensiell og intens.

Kjempefin roman med noen overraskende vendinger

Norske Jenni flyttet til Canada som 17-åring. Hun giftet seg med Carl og fikk sønnen Thomas. De drev Carls slektsgård Land sammen, men nå har Carl plutselig forlatt Jenni og gården, og flyttet til Arizona med sønnen.
Jenni har bare noen uker på seg til å flytte, finne seg jobb og et nytt sted å bo.
På veien mot en ny tilværelse møter Jenni både eksentriske mennesker og dyr.

Helt grei tidtrøyte.