Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Et oppsiktsvekkende innblikk i Kinas nye ansikt gjennom fascinerende historier om de kinesiske enebarna.
Med journalistisk teft og en romanforfatters penn forteller Xinran de bemerkelsesverdige historiene om menn og kvinner født i Kina etter 1979 - generasjonen som vokste opp under Kinas ettbarnspolitikk. Mens landet forvandler seg med voldsom hastighet, er det store forventninger til disse dyrebare enebarna, uten at de selv føler noe som helst ansvar. I familiene blir disse barna verdsatt som «små keisere» og «soler». Prisen kan bli høy å betale: isolasjon, forvirring og en manglende evne til å håndtere livets utfordringer... .Xinran forteller blant annet om sønner ute av stand til å pakke egne kofferter og doktorgradsstudenter som kjemper seg ut av ekstrem fattigdom. Hun viser hvordan disse generasjonene synliggjør håp og frykt for en stor nasjon i en turbulent tid. ... «Selv hver for seg er hvert av kapitlene en sterk historie ... sammen utgjør de et betimelig portrett av det moderne Kina.» The Independent
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788205472907
EAN 9788205472907
Språk Bokmål
Sider 348
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Xue Xinran ble født i Beijing i 1958, og jobbet tidligere som journalist og programleder i radio i Kina. Hun flyttet til London i 1997, og har siden utgitt syv bøker. Den siste er "Gi meg himmelen - Den forbløffende sannheten om Kinas ettbarnspolitikk". Boka forelå på forsommeren på norsk.
Noen ytterst få forfattere gjør et så uutslettelig inntrykk allerede når man leser den første boka at man kjenner at man bare må ha mer! Slik var det for meg da jeg for ca. ti år siden kom over den nærmest hudløse romanen "Himmelgraven" ("Sky Burial", 2004), som handler om en kvinnes leting etter sin forsvunnede mann i Tibet.
Totalt har fem av Xinrans bøker kommet ut på norsk, og det er Gyldendal forlag som har stått for dette. Selv har jeg så langt fått med meg "Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet" ("Message from an Unknown Chinese Mother" - 2010) og "Stemmer i natten" ("The Good Women of China: Hidden Voices" - 2003) - i tillegg til tidligere nevnte "Himmelgraven". Jeg har også "Kinas tause generasjon" ("China Witness: Voice from a Silent Generation" - 2008) liggende på vent. (Linkene peker til mine bokanmeldelser.)
I 1979/81 - tre-fire år etter Maos død - innførte Kina en politikk som i Vesten har blitt kalt ettbarnspolitikken. Dette handlet om planlegging av fødsler i et land der overbefolkning, sult og nød var en høyst reell trussel. Loven ble strengt praktisert, og det har versert anklager både om tvangsaborter og tvangssteriliseringer. Enkelte grupper, f.eks. minoritetsgrupper, har fått tillatelse til å ha flere barn. Konsekvensene av ettbarnspolitikken i et land der det først og fremst var sønnene som hadde verdi (særlig på landsbygda), kan vi lese om i Xinrans bok "Tapte døtre". Ikke bare har mengder med pikebarn blitt abortert bort, men det er også en kjennsgjerning at det på landsbygda har vært praktisert drap på nyfødte pikebarn. En datter står nemlig i veien for muligheten til å få en sønn. Dette snakkes det ikke høyt om. I ettertid har man sett at så mange som 33 millioner pikebarn antas å ha blitt borte ... Så stor er mangelen på kvinner at mange småprinser rett og slett ikke får seg noen kone. Det er ikke kvinner nok i landet. Xinran skriver om mange av skjebnene i "Tapte døtre", en bok som fikk meg til å grine.
I "Gi meg himmelen" skriver Xinran om enebarna. Hun har møtt en hel del av dem i årenes løp, og i boka har disse enebarna fått hver sine kapitler. Det handler om Du Zhuang, Gyldne Svale, Vinge, Lilje, Måne, Skinnende, Fyringsved, Funklende og Flyvefisk ... Noen så bortskjemte at de i begynnelsen ikke var i stand til å gjøre noe praktisk fordi deres mødre hadde gjort alt for dem, andre med urealistiske drømmer og atter andre med solid bakkekontakt og de kinesiske verdinormene godt intakt Det er et mangefascettert bilde som tegnes, og dette er bokas styrke. Xinran selv startet nemlig hele prosjektet med en forutinntatt holdning om at Kinas enebarn først og fremst er bortskjemte, fordi de får alt lagt opp i hendene av foreldrene. Hva gjør dette med dagens unge?
"I de over 20 årene som gikk fra ettbarnspolitikken ble innledet til den ble lovbestemt, sank de gjennomsnittlige fødselsratene i Kina fra 5,44 barn i 1971 til 1,84 i 1998. Disse årene med fødselskontroll resulterte i 238 millioner færre barn i Kina. Frem til 2012 har dette tallet økt til anslagsvis 400 millioner færre fødsler. Det kan hevdes at dette er et stort bidrag til den globale befolkningskontrollen. Det er likevel vanskelig å sette en prislapp på det to generasjoner av det kinesiske folket har vært nødt til å utholde. Utallige familier ble økonomisk ruinert av bøter, et ukjent antall jentebarn ble forlatt, befolkningen ble katastrofalt aldret og generasjoner av enebarn gikk glipp av nære søskenrelasjoner." (side 17)
Som en rød tråd gjennom boka går en hendelse som rystet Kina i 2011. Det handlet om en ung gutt - et begavet enebarn - som ved et uhell kjørte ned en 26 år gammel fattig kvinne. Gutten het Yao Juaxin og studerte ved Musikkonservatoriet. Ikke bare unnlot han å hjelpe kvinnen, men han kjørte for sikkerhets skyld over henne etterpå og drepte henne for å unngå at hun skulle melde ham. Hvordan kunne noe slikt skje? Det mest skremmende var kanskje debatten som fulgte etterpå. Noen mente nemlig at han burde slippe straff fordi han var mer verdt enn den fattige kvinnen ... Xinran har brukt denne historien for å finne ut hvordan de forskjellige enebarna i boka reflekterer over hendelsen. Hvert kapittel avsluttes med aktuelle enebarns tanker.
Kinesiske sosiologer har fremholdt at enebarna er så bortskjemte og forgudede at de ikke får muligheten til å ta ansvar for de materielle og intellektuelle byrdene som hører med ved å være menneske. Disse barna blir uten noe eget "selv", og reagerer primitivt med kjemp eller flykt-modus når de utsettes for press. Dermed kunne man si at Yao Juaxin på et vis var offer for ettbarnspolitikken ... Men var det virkelig så enkelt?
Noen av enebarna har kommet så tett på Xinran at hun har tatt seg av dem når de har kommet fra Kina til London. Enkelte har ikke en gang vært i stand til å pakke kofferten sin eller håndtere en kjøkkenkniv. Den opplevde hjelpeløsheten vekket et sinne i barna, som følte seg umyndiggjort i sine egne liv. Måten foreldrene oppdrar sine enebarn på skaper med andre ord en dyp generasjonskløft, og Xinran har i flere sammenhenger forklart de sinte enebarna hvor mye de faktisk har å være takknemlig for. Samtidig har enebarna fått henne til å forstå hvilken enorm byrde foreldrenes forventninger blir for barna, fordi foreldrene forventer at deres barn skal være spesielt talentfull i ett og alt - uten at det foretas en realitets-sjekk ... Når samtlig foreldre forventer at nettopp deres barn skal tilhøre landets elite på kanskje 5-10 %, sier det seg selv at det ligger enormt mange skuffelser i kjølvannet ...
Et annet forhold som ettbarnsforeldre går glipp av er muligheten for å lære gjennom å få et barn nummer to. "Samfunnet diskuterer hele tiden enebarnas ensomhet, men tenker sjelden på foreldrenes isolasjon", skriver hun. (side 103) Og hva skjer med enebarna når de blir foreldre? Fra å ha vært familiens midtpunkt, må plassen avgis til deres eget barn. Klarer de dette? I noen tilfeller har dette ført til at par som skilles krangler om å få slippe å ta seg av barnet ...
Noe av det mest interessante med boka er at Xinran beveger seg inn til kjernen av det tradisjonelt kinesiske. Hun snakker om å legge "ansiktets lenker" bak seg, om kinesernes snobbethet, om kinesisk beskjedenhet og om hvorfor Vesten vet så lite om Kina. De største utfordringene ligger imidlertid på et annet plan ...
"Innen sommeren 2011 hadde praktisk talt alle farene som professor Mu advarte oss mot i 2006, gått i oppfyllelse. Familier i tusentall gikk i oppløsning etter å ha tapt sitt enebarn i Sichuan-jordskjelvet. Tilfeller med enebarn som blir ødelagt av overdreven velstand, har ikke lenger nyhetens interesse. Antall ettbarnsfamilier som strever under byrden av å ta seg av sine gamle foreldre, vokser for hver dag. Forstyrrelser i samfunnslivet som blir forårsaket av enebarn, dukker opp en etter en. Det oppstår ikke bare sprekker i forholdet mellom ulike sosiale klasser, men den bitre kampen mellom by og land blir stadig mer opphetet." (side 317-318)
"Gi meg himmelen" er en viktig og interessant bok, men jeg tror ikke at det utvalget Xinran har intervjuet er representativt. For det første dreier det seg om kinesiske enebarn som har fått anledningen til å studere utenlands. Og for det andre befinner de fleste kinesiske enebarn seg på landsbygda i Kina, der de riktignok kan være bortskjemte på oppmerksomhet, men neppe på materiell velstand. Hun treffer like fullt mange viktige temaer med full kraft - som et samfunn der den sikkerheten foreldrene har er at barna skal ta seg av dem når de blir gamle. Når alt står og faller på det ene barnet, kan dette fort bli en katastrofe både for foreldrene og for barna. Tidvis følte jeg at Xinran var altfor mye til stede med sin egen moraliserende stemme overfor barna som var sinte på foreldrene sine. De var sinte med god grunn, mens Xinran gjorde det som sto i hennes makt for å få barna til å respektere foreldrenes handlinger likevel, siden de tross alt hadde ofret så mye for dem ... Etter hvert trådte det heldigvis frem en viss ydmykhet, og hun blandet seg ikke fullt så mye inn i enebarnas liv.
Man kan for øvrig også oppfatte boka som Xinrans egen reise, der hun i begynnelsen holdt nærmest krampaktig fast i de gamle kinesiske verdiene, for så gradvis å måtte gi slipp på dem etter hvert som hun fikk et mer og mer nyansert syn på saken ...
Med dette i mente vil jeg likevel hevde at jeg fikk mye ut av boka. Alle historiene gjorde det hele mer levende enn hva en "klinisk", dokumenterbar bok antakelig ville ha gjort. Selv om utvalget ikke er representativt, representerer utvalget like fullt hvordan svært mange kinesere faktisk lever livene sine. Dermed blir den svært relevant likevel. Til tross for de svakhetene jeg trekker frem, er jeg likevel ikke i tvil om at dette er en bok vel verdt å lese! Jeg anbefaler den derfor varmt!
Her er det mye tankevekkende. Egnet for diskusjonsforum?
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI dagens Kina, som fortsatt mangler et uavhengig domstolvesen, kan den politiske makten gå løs på vanlige folk. «Hvis en syndebukk trengs, mangler det aldri et påskudd.»
Tre ting kreves for å lære av bøker,
hjerte, øyne og munn.
Alle tre er nødvendige.
Jeg har alltid ment at den største feilen Kina begikk innen moderne utdanning var den hysteriske opptattheten av å pugge informasjon, på bekostning av grunnleggende ferdigheter i å overleve og evnen til å nyte kultur. Utdanningssystemet er blitt en isolert rørledning. Et barn bruker tolv år på å krype gjennom det, og når det endelig kommer ut på den andre siden, er alt barnet ser bare svart. Barna har ingen retningssans og ingen kunnskaper om livet basert på sine egne sanser og erfaringer. Det vet ikke hvordan de skal nyttiggjøre seg naturens gaver og har ingen idé om hvordan de skal leve - eller hvordan man kan lage tre måltider om dagen.
Jeg har aldri egentlig forstått hvorfor alt i Kina - fra de mest trivielle til svært viktige ting - var så opphengt i politikk. Jeg minnet meg selv om at barn helt ned i treårsalderen for ikke så lenge siden måtte oppgi foreldrenes politiske status for å komme inn i barnehagen.
Jeg vet at vi ikke har det gamle straffesystemet lenger, fra den gang da hele familier ble henrettet for forbrytelsene til ett familiemedlem, men vi har fremdeles straff for forbindelser, og blodskyld er fremdeles dypt rotfestet i kinesernes bevissthet.
Altfor mye av den kinesiske kulturen er negativ - alt dreier seg om å holde tritt med naboen og klage på alt mulig. Det er en mørk regnværskultur. I Vesten er det tillit og respekt mellom folk, som alle har den samme muligheten til å tenke selvstendig og følge prinsippene for hvordan de bør behandle hverandre.
I virkeligheten kommer mange barns interesse for livet og for mat i klem på grunn av foreldre som gir etter for barnas minste nykker. Sunn fornuft sier oss at når det gjelder ting vi higer etter, gjør avstand at vi blir varmere om hjertet. Som foreldre har vi ikke hjerte til å la enebarna våre vente og lengte etter ting. Tiden går, og vår ubegrensede trang til å skjemme dem bort begrenser til slutt barnas evne til å ta for seg av verden, og innskrenker deres interesse for de naturlige omgivelsene rundt seg. Denne tendensen er spesielt uttalt i ettbarnsfamiliene.
Hvis du bruker makt for å tvinge folk til å underkaste seg deg,
vil de ikke gi etter i sine hjerter.
Bare ved å bruke fornuft for å få andre til å gi etter,
vil det ikke oppstå misbilligende ord.
Hvis du har energi til overs, studer bøker
Hvis du ikke arbeider hardt med din adferd,
og bare studerer den fra bøker,
vil du bare få en overfladisk gevinst,
og hva slags person er det?
Hvis du arbeider hardt med din adferd,
men ikke studerer bøker,
må du utelukkende stole på egne meninger
og være uvitende om sanne prinsipper.
Du må tro på at det finnes en utvei for de kinesiske mediene. Hvis politikken ikke gir oss en åpning, kan vi følge kulturens eller økonomiens vei. Den lange og urgamle Silkeveien ble aldri blokkert av de mange religionene langs veien og heller ikke av de mange språkene langs ruten.
Saknar ein funksjon på bokelskere der ein kan markere når ein anskaffa seg dei enkelte bøkene. Lagar derfor eigne lister fom 2018 for å bøte på dette.