Ja, ja, ja. Kutt ut, din digitale dust! Jeg står opp.

Jeg kan svare på de fleste spørsmål, og er programmert til blandt annet å lage mat, vaske tøy og fjerne alle dådyr som sover i sengene....piiiip! Vasker jeg gulvet, blander jeg først såpepulveret med tre gummistøvler, to ekorn og en ....PLING!... hvis du forstår hva jeg mener, Dott.

-Og mens dere drømmereiser, må jeg vente og vente og har ingen å snakke med, bortsett fra Liverpool. Da kan jeg like godt snakke med veggen.

-Vær så god, sa den intelligente veggen som var programmert med all verdens informasjon. -Var det noe du ville vite?

-Skjønner dere hva jeg mener? Sam himlet oppgitt med øynene.

Hun hatet tanken på at staten, det vil si robotene, visste nøyaktig hvor etthvert menneske var til en hver tid. De voksne likte systemet, for det betydde at kriminalitet nesten ikke fantes i samfunnet lenger. Og alle foreldre visste hvor barna deres befant seg. Men Sam følte at det var som å bli spionert på hver gang hun forlot leiligheten.

De hadde hørt den gamle leksa om hvor fantastiske Robo Sapiens var utallige ganger før, eller den like utslitte leksa om hvor komplisert verden hadde vært før Robo Sapiens forandret den til det bedre. Undervisning kalte Julius det. Propaganda kalte Sam det.

De skar grimaser til hverandre som betydde: Smilende roboter er utrolig ekle!

-Samuelina, jeg må få minne deg på at at du bør være takknemlig for at vi roboter produserer ...

• ... mat nok til alle mennesker, så vi slipper å arbeide selv om vi vil, fortsatte Sam ironisk.