Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
For første gang: Den usensurerte historien til Norges største og mest populære rockeband. Litt sex, en del dop og masse rock&roll. Om fire lidenskapelige trøndere som ender med å bli rockebandet alle i Norge elsker. Hvor mange har ikke skreket i kor til Splitter pine eller felt en tåre til Tyven, tyven. Frontfiguren Prepple er den alle gutter vil ha som kompis og alle jenter som kjæreste, men hvem Prepple egentlig er, vet de færreste av oss. DumDum Boys har solgt over 600 000 plater og vunnet fire Spellemannpriser. Bandet ble i 2011 tildelt Alf Prøysens Ærespris. En vill en er skrevet av Sindre Kartvedt, forfatter og kompis av DumDum Boys. Boken inneholder mange upubliserte fotografier fra hele bandets karriere.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2015
Format E-bok
ISBN13 9788203295676
EAN 9788203295676
Omtalt tid 1980-1989 1970-1979 1990-1999 2000-2009 2010-2019
Omtalt person DumDum Boys
Språk Bokmål
Sider 330
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokens klare styrke og svakhet er intervjuformatet og forfatterens nærhet til gruppa.
Sindre Kartvedt viser seg bare i teksten i forord og etterord, hvor han legger sin begeistring og sitt vennskap med bandet på bordet. Resten av historien om landets viktigste rockeband forteller de selv. Slike bøker har en tendens til å bli som å kile seg selv - ikke like virkningsfullt som når andre gjør det.
Underveis i lesningen tok jeg meg i å savne en forteller som grep inn og trakk noen linjer. Sindre Kartvedt har fulgt bandet siden starten for mer enn 30 år siden (da de kalte seg Wannskrækk), men har selv bodd i USA siden midten av 80-tallet. Han er dessuten en mann som kan bruke store ord og samtidig lande på beina. Hans ambisiøse Amerika-portrett i Vest for Eden kommer jeg stadig tilbake til, men den kloen bruker han ikke i DumDum-biografien.
Dette er historia om DumDumBoys fortalt av medlemmane sjølve, apparatet rundt og utvalgte ektefeller, venner og andre sentrale personar i krinsen rundt Trondheimsbandet som starta som ein gjeng opprørske punkarar og enda som eit folkekjært rockeband.
Ein får eit relativt intimt innsyn i livet som ein del av eit av landets største band, og det er slett ikkje berre lykke og luksus - tvert imot.
Innleiingsvis er detaljane temmelig uklare og fokuset skifter veldig hastig mellom dei forskjellige personane og dei forskjellige anekdotene. Det er og mange perifære personer som såvidt er innom før dei forsvinn utor historia. Dette er kanskje ikkje så rart, det er nok mykje her som ikkje sit så friskt i minnet til dei involverte lenger. Og spesielt i denne delen av boka savna eg veldig ei forteljarrøyst som kunne teke seg av faktaopplysningane, og heller lete bandet og kretsen rundt mimre om forfrosne bussturar og fester på Samfundet.
Lenger ut i boka, har dei aller fleste langt meir å sei så etterkvart flyt lesinga veldig greit, men her og hadde boka framleis tent på å hatt nokon som sto utanfor og såg inn i DumDum-bobla, og ikkje berre perspektivet til dei som sit inni den og ser ut.
Alt i alt er dette eit fint portrett, men utan dei heilt store avsløringane og overraskelsane.
Pluss for ein del veldig bra bilder!
Karakter: 4.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketPREPPLE: Jeg tålte ikke all oppmerksomheten. Ble vel litt høy på meg sjøl en stund. Crewet ble drittlei av meg. Etter en jobb i Trøndelag eller Mosjøen tok Steinar Hansen, sjåføren vår, og Frode Røe, grep, og bare la meg i bakken. De reiv opp en pose potetgull, åpnet kjeften min, og stappet nedi til jeg nesten døde. "Skjønne' u' e' no, eiller?!" Det var en fin måte å jekke ned noen på - det virka.
SOLA: Jeg leser ikke alltid tekstene før vi spiller låtene, så de kommer som oftest inn når Prepple synger dem og jeg synger med. Setningen fra «En Vill En» som går «småfuglene i hekken synger sangen min» - der han går hjem på natta om sommeren og er forelsket – jeg trodde lenge at han sang «Jeg er småfull i hekken, synger sangen min»! Jeg fortalte det til Kjartan, som syntes det var jævlig bra. «Det kunne godt vært sånn!» Prepple hang seg opp i det og kom i skade for å synge «småfull i hekk... - faen!» på noen konserter. Ikke så rart – alle har vel vært småfulle i hekken?
Kjartan: Jeg har aldri forholdt meg til dette som en karriere. Men la oss si at vi hadde vært sportsfolk, da hadde vi hatt kommentatorjobb nå. Hadde vi vært skiløpere, hadde vi sittet og pratet om andre som hadde gått på ski. Isteden går vi fortsatt på ski. Vi gikk kanskje fortere før, men vi går bedre nå. Vi går jævlig bra på ski nå.
Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.