Da jeg i 2010 begynte å ta "jallafag" ved Humanistisk fakultet på Universitetet i Oslo, ble det klart for meg at postmodernismen levde i beste velgående, og dannet grunnlaget for mer eller mindre hele fakultetet. Selv om jeg dengang ikke visste hva "postmodernisme" var for noe. Jeg tror ikke mye har forandret seg siden da. Av denne boka lærte jeg at postmodernismen var en slags motreaksjon mot sekstiåtter-sjela som dominerte 70-tallet i Norge. Det forundret meg stort, da jeg som 20-åring som kom inn til alt dette fullstendig uvitende (slik jeg tror, nei, vet at alle som ikke har studert de humanistiske fag er), og oppfattet tendensen mot noe vagt marxistisk, og disse franskmennene som for sitt bare liv ikke kan skrive noe leselig, som to sider av samme kjedelige kompendium. Dermed ble denne boka interessant lesning åtte år seinere, for jeg er ung og har blitt påprakket alle teoretikerne det refereres til uten noen bakgrunnskunnskap eller fotfeste. Jeg synes i grunnen vi skulle lært noe om nettopp den historien som fortelles i Da postmodernismen kom til Norge. Det virker kanskje som om det glemmes at de alminnelige unge egentlig ikke aner hva som skjedde på 80-tallet annet enn grove skisseringer fra historietimen, og akademiske strømninger er ingen del av disse. Denne bokas beretning fylte inn de hullene jeg hadde, og jeg er derfor glad jeg leste den.

På lignende måte som undervisningen synes jeg boka mislykkes også. Den inviterer ingen utenfra inn. Jeg leste den med interesse, og jeg forsto nok mer enn mange andre ellers oppegående lesere med en annen utdaninngsbakgrunn ville gjort. Likevel føles det litt som å overvære et klubbmøte som uinnvidd ikke-medlem. Forfatteren sitter litt for dypt i det, kanskje. Jeg tror mange som har inngående kjennskap til postmodernismen glemmer at den er en verden som eksisterer fullstendig parallelt med det noen muligens syrlig ville betegne som "virkeligheten". Jeg ville likt en beretning som levendegjør dette for de 99% (overdrevet) som ikke har lest Foucault.

Egentlig er det en morsom og interessant historie som venter på å bli fortalt her, og da tenker jeg også til dem som ikke allerede kan den. Selv fikk jeg et tilbakeblikk på noe jeg husker stor frustrasjon over, men som jeg nå kan se at har sin sjarm. Jeg fikk lyst til å lese noen av filosofene på nytt, ikke fordi jeg liker dem så mye bedre, men av interesse for bevegelsen og prosjektet. Dessverre ble jeg også minnet på holdningen jeg husker fra denne delen av akademia, der det kjennes som om ingen vil nevne at keiseren er naken. Jeg husker hva jeg tenkte da vi fikk pensumtekster å lese der det kunne dukke opp lange sitater på fransk uten oversettelse. Alle studenter behersker norsk og engelsk, men knapt noen kan vel lese fransk på et slikt nivå. Ikke at det alltid hjelper å ha en oversettelse for hånda heller, hvor belest og ordmektig leseren enn måtte være. Men hvem rekker vel hånda opp og sier "Jeg skjønte ikke en dritt"?

Jeg er selv overbevist om at det går an å skrive en bok om postmodernisme og poststrukturalisme som både er grundig, detaljert og fortsatt kan leses av den arme, uopplyste sjel som heller valgte fysikk på universitetet. Som min "dumme", doktorgrad-besittende samboer tordnet mot en gammel pensumtekst av mine – "Hvem faen introduserer et nytt begrep uten å definere det!?"

Jeg har for få vekttall til at denne boka kom helt under huden på meg. Kanskje et "for dummies"-kapittel i innledningen hadde hjulpet? Mange begreper og personer blir det tatt for gitt at leseren kjenner til.

Sikkert ypperlig lesning for akademikere som husker 1980-tallet.