Dette må må sies å være en god gammeldags superunderholdende grøsser fra King. En klassisk skrekkroman som strekker seg over fem tiår og som igjen beviser noe jeg alltid har ment: Ingen skriver bedre om barndom og ungdomstid enn Stephen King.

Denne romanen følger Jamie Morton fra han som liten gutt kikker opp fra lekesoldatene sine og ser rett på bygdas ferske og unge pastor, Charles Jacobs. Forholdet mellom disse to er grunnlaget for en av Kings friskeste leveranser de siste årene.

At pastorens familie blir utsatt for en fryktelig tragedie sender ham ut i tvilsomt landskap. Hans avskjedspreken er blant den beste og mest etsende religionskritikken jeg kan huske å ha lest. Et eksempel: "Religion is the theological equivalent of a quick-buck insurance scam where you pay in your premium year after year, and then, when you need the benefits you paid for so — pardon the pun — so religiously, you discover the company that took your money does not, in fact, exist."

Pastoren bruker så en del tiår på tvilsomme elektriske eksperimenter, mens hovedpersonen Jamie oppdager gitaren, blir med i band, blir forelsket, blir med i flere band og slår følge med flere andre musikere ut i kampen mot avhengigheten.

Jeg har ingen anelse om hvordan det norske forlaget har tenkt å oversette tittelen på denne romanen. Kanskje er det like greit å la være. King bruker nemlig ordet "revival" i så mange betydninger at jeg sliter med å komme på et passende norsk ord.

Foruten de nevnte beskrivelsene av oppvekst og ungdom briljerer King også når han kaster sin hovedperson ut i verden som turnerende rytmegitarist. Her skinner musikkentusiasten King igjennom.

Kings forfatterskap begynner å bli omfattende, men denne vil nok bli husket som en av de bedre. Og apropos forfatterskap. Det er ikke mange som uten å skryte kan starte biografien sin slik: “Stephen King is the author of more than 50 books, all of them worldwide best sellers.”

Som nevnt langer han ut mot alle former for organisert religion i romanen. Det er jo svært fornuftig, men det kraftigste sparket har han spart til et band fra 80-tallet:

"That was the era of Toto. Fucking "Africa," what a piece of crap that was".

Respekt.