2013
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Temaet i denne diktsamlingen er eldre og ensomhet.
Omtale fra forlaget
I sin nye diktsamling skriver Annie Riis reflektert og innsiktsfullt om et eldres menneskes møte med verden, som hun betrakter via tv-skjermen, gjennom vinduet eller minnene. En dag melder En som het en seg - ensomheten er gjort levende - som jeget må kjempe både mot og med. Det er gripende, men også morsom.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788203351907
EAN 9788203351907
Språk Bokmål
Sider 72
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket-Gå din vei! sa de.
Og det er faktisk det jeg gjør.
Går min egen vei.
Går den til
min egen vei.
Hvor jeg vil.
Da møtte jeg en som het En.
Den som studerer en ørliten glede
i mikroskop
kan få store overraskelser.
Det lille rusket i øyet
som fjerner tannpinen og angsten for i morgen.
Vind uten bølger.
Sol uten skygge.
Pil uten bue.
Hans uten Grete.
Ensomheten.
Jeg kunne ikke gå
ut av meg selv,
så jeg gikk inn.
Inn mellom minner og drømmer
som ga meg et dobbelt liv.
Drømmer om minner,
eller minner om drømmer?
Strekk dagene stramt ut på strykebrettet. Dynk dem med glitrende vann. Stryk dem med varmt jern til de blir skinnende hvite seil. La vinden fylle dem. Gå om bord.
Vind uten bølger.
Sol uten skygge.
Pil uten bue.
Hans uten Grete.
Ensomheten.
Den innbilt friske trasser seg til
å kjøre i blinde på egne tankebaner.
Bryter alle smertegrenser,
ignorerer kroppens faresignaler.
Stuper ut av senga
og fyller feberkurven
med epler og tomater.
Enkelte pronomen falt ut underveis.
Nå gjenstår jeg, meg, mitt og mine.
De andre har vel nok med sine.
Blå øyne stirrer mot blå himmel.
Blå sjø, blåklokker,
blå åser i det fjerne.
Blått øye.
Blålys.
Så mye jeg ikke lenger vet, stadig mer jeg ikke forstår. Alt som hendte var lenge før i vår var det vel at de blomstret, de røde...? Så mange kjære, døde, så mange navn, så store savn, så lenge det varer før veggen svarer.