Bokelskere.no

Blå øyne stirrer mot blå himmel.
Blå sjø, blåklokker,
blå åser i det fjerne.
Blått øye.
Blålys.

Vind uten bølger.
Sol uten skygge.
Pil uten bue.
Hans uten Grete.

Ensomheten.

Enkelte pronomen falt ut underveis.
Nå gjenstår jeg, meg, mitt og mine.

De andre har vel nok med sine.

Jeg kunne ikke gå
ut av meg selv,
så jeg gikk inn.
Inn mellom minner og drømmer
som ga meg et dobbelt liv.
Drømmer om minner,
eller minner om drømmer?

Vind uten bølger.
Sol uten skygge.
Pil uten bue.
Hans uten Grete.

Ensomheten.

-Gå din vei! sa de.
Og det er faktisk det jeg gjør.
Går min egen vei.
Går den til
min egen vei.
Hvor jeg vil.

Da møtte jeg en som het En.

Den dagen vi feiret,
og huset var fullt av folk.
Da latteren runget, og tårene rant,
og stemmene steg over taket,
ble én som het En vettskremt
og gled ut av huset.
En hvit tåke i mørket.
Små tåkedotter hengte seg på grenene
og ble til vann.
Ble til små dammer som barna plasket i.
Uten å vite hva det var.

Den som studerer en ørliten glede
i mikroskop
kan få store overraskelser.

Det lille rusket i øyet
som fjerner tannpinen og angsten for i morgen.

Den innbilt friske trasser seg til
å kjøre i blinde på egne tankebaner.
Bryter alle smertegrenser,
ignorerer kroppens faresignaler.
Stuper ut av senga
og fyller feberkurven
med epler og tomater.

Etasjère,
piedestal,
chaiselongue,
chiffonnière,
vitrine,
buffet
piano -
hva skal vi spare til først?
var det første tippoldemor sa etter frieriet.

Tippoldefar ristet støvet av knærne på den nye dressen,
så på hele henne og sa: - Seng!

Og tippoldemor skrev ordet dobbeltseng på en lapp
og la den i det tomme syltetøyglasset
som skulle fylles med 1-, 2-, 5-, 10-, 25-ører
og enkelte halvkroner
og bli etterslekt.