Etter å ha lese dei to fyrste bøkene til Fanebust med stor interesse, var eg litt skuffa over denne. Det meste er kjent stoff for oss som har lese om den norske pionertida i oljebransjen, og som i tillegg følger samtidsdebatten om oljenæringa tett. Fleire bøker om same tema er meir interessante, til dømes Helge Ryggvik si "Til siste dråpe".

Morsom, lettlest, klok - og med sine 187 sider altfor kort! Jeg kom over den på bokhandelen i går, og kjøpte på impuls siden jeg likte de to forrige bøkene til Fanebust så godt. Begynte så å bla i den i går, tross at jeg egentlig er midt i en biografi. Lot meg umiddelbart fenge, og en natt og en formiddag senere er boka dessverre allerede slukt!

Dette er ikke en bok om oljebransjen, men om hvordan førti år med oljen har endret det norske samfunnet. Mens forfatterens to forrige bøker var skarpe innlegg i debatten, forsøker han her å forstå det nye Norge. Det gjør han ikke ved å tre sannheten med stor "s" ned over hodet på oss. I stedet går han i dialog med svært ulike mennesker for å få ulike biter som i sum utgjør en spennende mosaikk. Helt bevisst har han valgt andre stemmer enn de vi tidligere har hørt, og kan dermed begynne med blanke ark hvor han pensler ut personligheter på en måte en sjelden god måte.

Jeg har ikke lest mye "olje" tidligere, men to bøker faller meg raskt inn. Den ene er Helge Ryggviks "Til siste dråpe". Det er en helt annerledes bok, hvor forskeren med stor kunnskap og autoritet tørt argumenterer for sin virkelighetsfortåelse. Den andre er Simen Sætres "Petromania". Den likner mer, ikke minst i at også Sætre skriver meget godt. Men der han er en østlending som drar til fjerne petrostater for å se om kan kan finne fellesstrekk, gjør "oljebarnet" Fanebust bruk av sin oppvekst i Rogaland i endringsårene, sin kompetanse som økonom og sine kontakter på innsiden til å få frem mye nærere fortellinger.

For dette er en personlig bok, hvor en sårbar forfatter bokstavelig talt slipper oss helt innpå: Boken er tvetydig dedisert til hans far, som "var der". Oljepioneren som blant annet dirigerte båttrafikken da 89 mennesker overlevde - og 123 omkom - i Kiellandulykken, er en gjennomgangsfigur som vi tidvis ler av, tidvis med. Men han lodder også store dyp. Det er et modig valg av Fanebust å gi oss dette innblikket i en komplisert manns sinn, samtidig som han verken overtolkes eller forstås ihjel. Det samme gjelder bokens rekke av intervjuobjekter; det er vanskelig å si om de fremstår som gode funn fordi de faktisk er det, eller fordi de er så godt skrevet. Uansett er det hyggelig og meningsfullt selskap både i geologen som fant den norske oljen, den ustoppelige gründeren, den plirende professoren, den syngende professoren, pubverten som har seilt i storm, den krakilske byråkraten, den reiseglade pensjonisten som likevel aldri kan reise fra savnet etter lillebroren som forsvant i Nordsjøens bølger for tretti år siden...

På minussiden? Boken er i korteste laget, ikke bare fordi jeg likte tiden det tok å lese den, men det er intervjuobjekter her som godt kunne fått mer plass. Andre ville man kanskje hatt noe mindre av, det vil nok bero på smak og behag. Dessuten gir tittelen assosiasjoner til en mer snever bok enn dette er.

Som i de tidligere bøkene er det å forstå Norge og nordmennene som er Fanebusts prosjekt (slik jeg oppfatter det), ikke at vi skal kunne så forferdelig mye om oljebransjen. Men denne gangen forteller han med humor og varme, i stedet for å dele ut spark og hogg. Selv om jeg altså likte de forrige bøkene meget godt, er det interessant å se at han også kan spille på et helt annet register - samtidig som han fortsetter å underholde oss klokere. Etter tre bøker på tre år har jeg fått meg en ny favoritt innen norsk sakprosa. Jeg håper derfor han holder seg på den smale sti, tross klare tegn på at han også kan finne på å skrive skjønnlitteratur.

Lettlest, og igjen fine refleksjoner og betraktninger. Anbefales.