2012
Omtale fra forlaget
Oljen har forandret Norge og menneskene som bor i landet. Forfatteren og oljebarnet Frode Fanebust har oppsøkt en gründer, en oljebyråkrat, en pubvert, to professorer og en reiseglad pensjonist for å finne ut hva oljen har gjort med oss. Slik blir boken en reise i vår nære historie, fra den gang vi aldri hadde hørt om pommes frittes, og alle ble klippet av mor fordi vi ikke hadde råd til frisør, til dagens overflod. Men dette er også en reise i medaljens bakside: pendlertilværelsen, risikoen, nordsjøulykkene - erfaringer som har brent seg fast i hukommelsen til de som var der.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788253035505
EAN 9788253035505
Språk Bokmål
Sider 202
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Etter å ha lese dei to fyrste bøkene til Fanebust med stor interesse, var eg litt skuffa over denne. Det meste er kjent stoff for oss som har lese om den norske pionertida i oljebransjen, og som i tillegg følger samtidsdebatten om oljenæringa tett. Fleire bøker om same tema er meir interessante, til dømes Helge Ryggvik si "Til siste dråpe".
Morsom, lettlest, klok - og med sine 187 sider altfor kort! Jeg kom over den på bokhandelen i går, og kjøpte på impuls siden jeg likte de to forrige bøkene til Fanebust så godt. Begynte så å bla i den i går, tross at jeg egentlig er midt i en biografi. Lot meg umiddelbart fenge, og en natt og en formiddag senere er boka dessverre allerede slukt!
Dette er ikke en bok om oljebransjen, men om hvordan førti år med oljen har endret det norske samfunnet. Mens forfatterens to forrige bøker var skarpe innlegg i debatten, forsøker han her å forstå det nye Norge. Det gjør han ikke ved å tre sannheten med stor "s" ned over hodet på oss. I stedet går han i dialog med svært ulike mennesker for å få ulike biter som i sum utgjør en spennende mosaikk. Helt bevisst har han valgt andre stemmer enn de vi tidligere har hørt, og kan dermed begynne med blanke ark hvor han pensler ut personligheter på en måte en sjelden god måte.
Jeg har ikke lest mye "olje" tidligere, men to bøker faller meg raskt inn. Den ene er Helge Ryggviks "Til siste dråpe". Det er en helt annerledes bok, hvor forskeren med stor kunnskap og autoritet tørt argumenterer for sin virkelighetsfortåelse. Den andre er Simen Sætres "Petromania". Den likner mer, ikke minst i at også Sætre skriver meget godt. Men der han er en østlending som drar til fjerne petrostater for å se om kan kan finne fellesstrekk, gjør "oljebarnet" Fanebust bruk av sin oppvekst i Rogaland i endringsårene, sin kompetanse som økonom og sine kontakter på innsiden til å få frem mye nærere fortellinger.
For dette er en personlig bok, hvor en sårbar forfatter bokstavelig talt slipper oss helt innpå: Boken er tvetydig dedisert til hans far, som "var der". Oljepioneren som blant annet dirigerte båttrafikken da 89 mennesker overlevde - og 123 omkom - i Kiellandulykken, er en gjennomgangsfigur som vi tidvis ler av, tidvis med. Men han lodder også store dyp. Det er et modig valg av Fanebust å gi oss dette innblikket i en komplisert manns sinn, samtidig som han verken overtolkes eller forstås ihjel. Det samme gjelder bokens rekke av intervjuobjekter; det er vanskelig å si om de fremstår som gode funn fordi de faktisk er det, eller fordi de er så godt skrevet. Uansett er det hyggelig og meningsfullt selskap både i geologen som fant den norske oljen, den ustoppelige gründeren, den plirende professoren, den syngende professoren, pubverten som har seilt i storm, den krakilske byråkraten, den reiseglade pensjonisten som likevel aldri kan reise fra savnet etter lillebroren som forsvant i Nordsjøens bølger for tretti år siden...
På minussiden? Boken er i korteste laget, ikke bare fordi jeg likte tiden det tok å lese den, men det er intervjuobjekter her som godt kunne fått mer plass. Andre ville man kanskje hatt noe mindre av, det vil nok bero på smak og behag. Dessuten gir tittelen assosiasjoner til en mer snever bok enn dette er.
Som i de tidligere bøkene er det å forstå Norge og nordmennene som er Fanebusts prosjekt (slik jeg oppfatter det), ikke at vi skal kunne så forferdelig mye om oljebransjen. Men denne gangen forteller han med humor og varme, i stedet for å dele ut spark og hogg. Selv om jeg altså likte de forrige bøkene meget godt, er det interessant å se at han også kan spille på et helt annet register - samtidig som han fortsetter å underholde oss klokere. Etter tre bøker på tre år har jeg fått meg en ny favoritt innen norsk sakprosa. Jeg håper derfor han holder seg på den smale sti, tross klare tegn på at han også kan finne på å skrive skjønnlitteratur.
Lettlest, og igjen fine refleksjoner og betraktninger. Anbefales.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketRed Adair døde i 2004. Hvilke spor har han satt etter seg? Et varig avtrykk i norsk oljehistorie. Ikoniske bilder. Fortellinger som vil leve videre så lenge det pumpes opp olje. En ranch i Bellville i Texas som når dette skrives, står for salg på RedAdair.com. Utallige produkter: roboter for brannslukking, støvler til å trampe gjennom oljesøl med, kopper av plastikk for den som må slukke tørst såvel som flammer, Zippo-lighter til å tenne på igjen med, T-skjorter, caps, jakkemerker, en radiostyrt bil, grillsett i stål og et forkle (rødt, selvsagt) som matcher. Og et navn som lever i minnet til oljearbeidere verden over, men også i form av en hest i Texas, en labrador i Frankrike og en premiert utstillingsgeit i Alaska.
– Tenk deg en maur på gulvet her. Den ser bare en enorm flate. Men når den kommer til skoen min, vil den kanskje tenke «Hm! Hva om jeg klatrer opp her?» Og så oppdager den en tredje dimensjon. Vel, også for den som lever i tre dimensjoner, er den fjerde – tid! – et mirakel. Men det har lite med virkeligheten å gjøre. Det er ikke das Ding an sich, kun vår mangelfulle oppfattelse av den. Verden går videre, vår kunnskap øker, og gårsdagens fakta holder ikke i dag.
Som guttunge skjønte jeg ikke så mye av dette. Men når jeg ser tilbake, fikk jeg noen hint, særlig når vi traff hans gamle arbeidskolleger og kamerater fra de tidlige årene i Nordsjøen. Noen av dem snakket omtrent likedan. Og enten disse møtene skjedde ute på basen til Phillips Petroleum eller nede på puben i Sandnes, så husker jeg hvordan ordene – rettere sagt den evinnelige banningen – forandret karakter. Den var ikke lenger rå og upassende. Faktisk var den akkurat det motsatte. Jeg forsto, bare av lyden, at denne “son of a bitch” var en hedersmann. Hvert “fuck” var dynket i gammelt kameratskap, hvert “goddamn” var et minne om levd liv og felles opplevelser. Det var også et signal fra en mann som hadde lest og grublet mer enn de aller fleste: “Jeg er en av dere. Det er her jeg hører til.”
I dag kan jeg spille av lydbåndet igjen, oppe i hodet mitt, av min far og kameratene hans som sitter på puben, skåler med halvliterne og lirer av seg ramsalte amerikanske gloser. Og det er verken rått eller pinlig. Litt ubehjelpelig, kan man nok mene. Litt snodig for nordmenn i Norge.
Men først og fremst goddamn fåkkings rørende.