Inside sport psychology er måtelig interessant. Den er en blanding av råd og konkrete øvelser til idrettsutøvere, den omtaler forskningen på idrettspsykologi og forteller historier fra virkeligheten. Innpakningen er dessverre nitrist. Heftet, med kjedelige grafikker og flatt språk.

Prestasjonspsykologi inneholder et element av selvmanipulasjon. Forfatterne legger heller ikke skjul på det, men gir tips til hvordan du kan overbevise deg selv om at du er kongen av arenaen. Det kan du gjøre enten ved selvhypnose, visualisering (indre bilder av deg selv med pokalen i hendene) eller små setninger du gjentar for deg selv og/eller verden ("I am the greatest!").

Selv kommer jeg stadig tilbake til The inner game of tennis , en av sjangerens klassikere. Inside sport psychology skiller seg fra den blant annet i synet på den indre monologen. The inner game... har som bærende idé at du ikke skal vurdere prestasjonene dine som gode eller dårlige, bare nøkternt se dem for det de er. En dårlig heading er bare det, ikke en dødsdom over din evne til å nikke ballen. En stadig opp-psyking av typen "I am the greatest" har jo lite sammenheng med de konkrete tingene du skal gjøre på banen, og ville i alle fall bare sendt meg ned en trist spiral de gangene ting spillet mitt ikke lignet på mantraet. (Som ville vært ganske ofte.)