Fra jeg åpnet Josh Malermans debutroman i formiddag har jeg lest nesten i ett strekk avbrutt av et par matpauser. Lukk øynene , snek seg foran den kjempestore bokbunken som venter på å bli lest. Det er ikke ofte man har en grøsser det lukter spenning lang vei av foran seg. Nå hadde jeg det, og den innfridde. Makan til spennende og velskrevet bok er det en god stund siden jeg har lest.

Les mer i blogginnlegget mitt HER

Fantastisk grøsser som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg

Mange liker denne. Det gjorde ikke jeg. Men det kommer av at denne type bøker ikke er noe for meg. Mer om romanen i dette blogginnlegget

Hva er de så redde for å se?...

Kaotiske og voldelige tilstander skjer verden rundt, og ingen skjønner noe. Det eneste de vet er at de må komme seg i sikkerhet. Etter mye om og men havner hovedpersonen Malorie i et hus med andre fremmede mennesker. Døra er godt låst og alle vinduene er dekket med noe slik at de ikke kan se ut, og de må leve av veldig lite mat. Det alle har til felles er at de har mistet noen nære og som de var glade i; i denne rare, nye utviklingen i verden. Det er noe der ute som de ikke må se for da skjer det noe fælt. Noen år senere har Malorie to barn (hun var gravid da hun ankom huset) og hun har en gutt og en jente. De tre forlater etter hvert huset med et bånd over øynene. Mens Malorie ror en gammeldags båt ned en elv i nærheten av huset sammen med barna, ber hun dem om at uansett hva som skjer, må de lytte godt og aldri ta av båndet for øynene. Kommer de tre til å overleve denne katastrofen og hva skjer med dem hvis de ser det de ikke skal se?

Utrolig dårlig forklart om hva boka handler om, men den er vanskelig å forklare uten å røpe for mye og jeg vil for all del ikke røpe noe. Jeg hadde høye forventninger til denne boka for jeg har veldig sansen for mørk litteratur. Alt som heter skrekk (grøss) og psykologiske thrillere er sjangre jeg leser mest av selv om jeg også har lest mye variert de siste årene.

Grunnen til at denne boka ikke innfridde mine forventninger er selve formidlingen. Om det er oversetteren sin "feil" eller om den er bedre skrevet på originalspråket vet jeg ikke, men syntes at mye av det samme hendte om og om igjen og det var lite driv i selve handlingen. Kjedelig språk generelt. Jeg klarte ikke å føle frykten eller klaustrofobien som karakterene i boka følte. Og jeg ble heller ikke spesielt nysgjerrig på hva det var de var så redde for å se; om det var aliens, zombier eller noe som ikke kunne bli sett. Ærlig talt så brydde jeg meg ikke så mye om det, og fikk heller ingen tilknytning til noen av karakterene. Likte spesielt ikke hovedpersonen Malorie som bare virket kald og en smule selvopptatt?

Personlig savner jeg å lese skremmende bøker som kryper under huden på meg, men dessverre er det altfor lenge siden sist og det var det jeg håpet ville skje med denne boka, men det gjorde det ikke. Det var en bok som hverken skapte frykt, spenning eller ga meg gåsehud.

Lukk øynene er en bok med stor potensiale, men som på en eller annen måte ikke fikk riktig utfolde seg slik at den ble intens. Jeg savnet mer intensitet, undertoner og flere perspektiver. Dette er som sagt en vanskelig bok å forklare og synd at denne boka ikke ble en favoritt i og med at jeg har stor sans for skrekk, og har lest mye av det oppgjennom årene. Alt i alt, grei tidsfordriv, men ikke noe særlig mer enn det ...

At Josh Malerman blir sammenlighet med Stephen King er helt feil for Stephen King kan ikke sammenlignes med noen, bare så det er sagt!

Malorie er en ung dame da verden forandres katastrofalt. Over hele verden ser mennesker noe som gjør dem til mordere.
Da hun har mistet alt, bortsett fra barnet i magen, søker hun ly i et hus med andre overlevende.

Fire år senere, har Malorie blitt mor til en jente og en gutt. De bor alene i huset, men så bestemmer Malorie at de skal dra. Ved elva har hun funnet en robåt, og hun har oppdratt barna godt. De lystrer henne uten å mukke, og hørselen deres er mye bedre enn Malories. Hun skal ro, barna skal lytte, for de må ha bind for øynene når de er utendørs. Malorie vet om et sted hvor de kan være trygge, men å komme dit, blir både dramatisk og livsfarlig.

Spennende og «creepy». Boken er filmatisert, «Bird box», men tror jeg hopper over den!

"Det kommer et snerr til, og plutselig forstår Malorie hva det er. Det høres ut som en hund. Noe fra hundefamilien. Ulver. Hun rekker ikke å krøke seg sammen før en ulveklo kutter opp skulderen hennes. Hun skriker. Straks kjenner hun varmt blod renne nedetter armen. Det plasker i kaldt vann nedi bunnen av robåten. Urin også. De kjenner lukten av det fra oss, tenke Malorie panisk og snur hodet i alle retninger mens hun slår om seg med åren. De vet at vi ikke kan forsvare oss. Hun hører lav snerring igjen. Det er en flokk." Lukk øynene

Forlaget skriver:

"Det er noe der ute som ikke må bli sett. Ett sekund, og personen som ser, drives til dødelig vold. Ingen vet hva det er, og hvor det kom fra.

Malorie, mor til to små barn, har overlevd. Det har gått fem år siden det hele begynte, og Malorie vil søke tilflukt til et sted som kan gi trygghet for henne og barna. Men reisen dit vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Ett feilsteg kan innebære døden."

Det er ikke ofte at en debutants bok blir kjøpt av et stort filmstudio i Hollywood. Enda færre får kritikerne til å sammenlikne ens debutbok med bøkene til Stephen King. Men det var det som skjedde med Josh Malerman. I tillegg ble han nominert til noen betydelige priser. Er det fortjent?

Hvis en bok skal roses for premisset og for den vedvarende uhyggelige stemningen den klarer å opprettholde fra første kapittel til det siste, så er jeg ikke i tvil om at Malerman fortjener all suksessen han har fått. Selv forventet jeg mer. Jeg ville ha en aktiv karakter som gjorde noe mer enn å være innestengt, som prøvde å finne ut av trusselen og kjempet.

En god venninne sa at hun satte pris på at boka fokuserte på menneskenes reaksjon på de mystiske skapningene som sprer død over hele verden i de fire årene vi følger Malorie, hovedpersonen. Jeg har forståelse det, men for min del er faren menneskene utgjør verken spennende nok eller interessant nok til å distrahere meg fra å ville vite mer om skapningene boka blir solgt på. Hvor kommer de fra? Hva vil de? Og har de noen svakheter man kan bruke mot dem?

Bortsett fra noen spekulative teorier noen av karakterene kommer med, blir disse spørsmålene aldri svart. Dermed kan jeg ikke la være med å spørre meg selv; hvis forfatteren ikke hadde tenkt å bruke skapningene så aktivt, hvorfor finne dem opp?

Skuffende.

Jo, boken er spennende - og det er en konstant spenningsfaktor i boken. Samtidig, kommer den ikke inn blant mine favoritter, rett og slett fordi den delvis mangler sammenheng og rød tråd. Den er også litt for "fiksjonell", og måten den er skrevet på skaper (i alle fall for meg), problemer med å forestille seg scenene.

Jeg synes dette er en spekulativ, dårlig skrevet, intetsigende bok.
Æsj!

En annerledes postapokalyptisk verden hvor det veldig nære, praktiske og virkelige flørter med science fiction. Eller. Jeg vet jammen ikke. Men den var mer enn engasjerende nok, og jeg er nysgjerrig på hva Malerman finner på neste gang.

Fantastisk uhyggelig og særdeles velskreven. Sjangeren er et sted mellom det postapokalyptiske universet, science fiction og psykologisk thriller. Man må nesten definere den selv, that´s the beauty of it. Mystisk spenning i det mørke og uante. Les den! Herved en ny favoritt for min del