Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka inneholder en samling intervjuer med den verdenskjente politiske aktivisten, forfatteren og professoren Noam Chomsky. Han gir en innsikt i de institusjonene som former offentligheten i maktens og profittens tjeneste. Han viser hvordan vanlige folk, hvis de går sammen, har makt til å skape meningsfulle forandringer blant annet når det gjelder USAs trusler om å bombe Irak, og den økende ulikheten i verden.
Omtale fra forlaget
I denne samlingen med intervjuer gir Noam Chomsky innsikt i de institusjonene som former offentligheten i maktens og profittens tjeneste. Både når han diskuterer den amerikanske militære eskaleringen i Colombia og den økende ulikheten i verden, viser Chomsky hvordan vanlige folk, hvis de går sammen, har makt til å skape meningsfulle forandringer.
"Propoganda og offentlighet" er skrevet av David Barsamian og Noam Chomsky.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2002
Format Heftet
ISBN13 9788249501175
EAN 9788249501175
Språk Bokmål
Sider 300
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen riktige måten å gjøre ting på, er ikke å prøve å overbevise folk om at man har rett, men å utfordre dem til å tenke gjennom saken for seg selv.
Jeg kan ikke tro noe av det du sier. Det er rake motsetningen til alt jeg lært og alltid trodd på, og jeg har ikke tid til å slå opp i alle disse fotnotene. Hvordan kan jeg vite at det du sier er sant? Det er en besnærende reaksjon. Jeg sier til folk at det er den riktige reaksjonen. Du burde ikke tro at det jeg sier er sant. Fotnotene er der for at du skal kunne finne det ut om du vil, men hvis du ikke gidder å bry deg, er det ikke noe å gjøre med det. Ingen kommer til å plassere sannheten i hjernen din. Det er noe du er nødt til å finne ut på egen hånd.
Kanskje jeg arbeider hundre timer i uken, men det er hundre timer av eget valg. Det er en sjelden luksus. Bare en ørliten sektor av befolkningen kan koste på seg dette, og enda mindre ha ressursene og utdannelsen. Det er uhyre hardt å gjøre det på egen hånd.
Men vi må ikke overdrive. Mange av dem som gjør dette best, er folk som mangler privilegier, for det første fordi de har en rekke fordeler: De har ikke gjennomgått en god utdannelse, de er ikke blitt gjenstand for en enorm strøm av indoktrinering, som er det utdanning i høy grad er, slik at de ikke har internalisert den.
Det var over en million mennesker som ble drevet inn i Phnom Penh, men det var svært lite rapportering om hvordan livet artet seg på landsbygda. Grunnen er at pressa ikke ville intervjue flyktningene. I boka Manufacturing Consent gikk Ed Herman og jeg gjennom alle reportasjene i New York Times, gjennom den mest hektiske perioden av den amerikanske bombingen. Sydney Schanberg var den faste korrespondenten, Malcolm Browne kom og gikk. Senere var det masse intervjuer på grensen til Thailand hvor man kunne finne ut om Røde Khmers forbrytelser. Så det er i orden å dra til grensen til Thailand, vandre gjennom jungelen for å lage reportasje om Røde Khmers forbrytelser, med det er en annen historie når man må krysse gaten fra hotellet sitt for å finne ut om forbrytelsene som USA er i ferd med å begå.
Sannsynligvis er israelsk tortur blitt mer systematisk og grundig undersøkt enn kanskje noen annen. Grunnen er at man må ha høyere standarder i undersøkelsen. Hvis man diskuterer tortur i Pakistan, trenger man ikke ha særlig høye standarder. En fange forteller at han er blitt torturer, OK, en overskrift. Sier man det samme om Israel må man oppfylle fysikkens standarder. Så når det sveitsiske menneskerettighetsforbundet, Amnesty International eller London Insight-teamet foretok studier av tortur i Israel, var de omhyggelige. Men de kunne likevel ikke få disse studiene kommentert i USA.
Dette var i 1970-årene. Kanskje de ble nevnt en gang. Jeg husker tilfeller der pressen trykket israelske benektelser, men ikke den opprinnelige rapporten.
Selv den mest vulgære propaganda inneholder vanligvis et element av sannhet.
Finnes det andre referanser til litteratur i ditt forfatterskap?
Det finnes flere. En av dem husker jeg faktisk. Det var et avsnitt fra Ignazio Silones roman Fontamara. På toppen av verden er den lokale godseieren og under det er det hundene hans og under det er det ingenting og under det er det ingenting og under alt dette er det bøndene.
... ta dagens artikkel om World Economic Forum i Davos, Sveits, i New York Times. Den snakker om at de rike må få en sterkere følelse av sosialt ansvar. Ikke sånn å forstå at fattigfolk burde organisere seg og ta det de har rett til. Ikke sånn at vi skulle hatt et demokratisk samfunn der folk organiserer seg og overtar og tar sine egne avgjørelser. Men vi rikfolk burde være litt mer velgjørende. Plebsen kunne bli uregjerlig.
Alle andre, unntatt Høyesterett visste at tilståelsene var framkommet under tortur. Moshe Etzioni, en av høyesterettsdommerne, var i London i 1977 eller deromkring. Han ble intervjuet av Amnesty International, som spurte hvordan israelerne kunne få en så høy grad av tilståelser. Alle vet hva det betyr. Han sa: Araberne har en tendens til å tilstå. «Det er en del av deres natur».
Wall Street Journal tar hvert år for seg de beste finansanalytikere og ber dem om å forutse hva som kommer til å skje, og sammenligner valgene deres med tilfeldig gjetning med bruk av en dartblink. Det viser seg som regel at dartblinken er omtrent like god. Det er ikke det at folkene på Wall Street er dumme. Det er bare vanskelig å forutsi. Å prøve å forutsi hvor stor den økonomiske veksten og inntektsnivået vil være om to år fra i dag er så godt som umulig. Å prøve å forutsi hvordan noe vil være om førti år er tullball.