En kanskje litt annerledes selvhjelpsbok der første halvdel var ganske grei, med noen interessante og faglige vinklinger rundt viktigheten av å elske seg selv og få det godt med seg selv.
David Hamilton gir noen gode tips som gjør hverdagen mer overkommelig for de som ikke har det så bra med seg selv. Boken vektlegger en del det å være seg selv og ikke være avhengig av hva andre tenker om en. Hamilton viser også til forskning som viser hvordan det å bare smile forandrer kjemien i hjernen, eller det å ta seg en liten seiersdans, slik at man føler seg mer oppløftet og bedre. Dette er bare noen smådrypp fra boken som dabber av etter hvert og blir litt mer svevende. Boken har et godt avsnitt om vitenskapen rundt tilgivelse, hvor viktig det er for helsen og personene det gjelder, både det å tilgi seg selv og andre.

Som kristen kan jeg ha en tendens å tenke at det er egoistisk å elske seg selv, men Bibelen sier faktisk at vi skal elske vår neste SOM OSS SELV. Dvs. at for å kunne elske andre så bør man ha kjærlighet til en selv. Det er greit å bli minnet om det, selv om boken ikke er blitt skrevet av en kristen. Som påpekt blir boken litt overfladisk og litt nyåndelig etter hvert, selv om den holder litt tilbake på det også. Forfatteren legger også til rette for noen, for meg, kjedelige og litt høytsvevende oppgaver som man kan finne lignende av i andre selvhjelpsbøker, og siden jeg har det rimelig bra med meg selv så anså jeg heller ikke behovet for å utføre disse. Boken er også innom fenomenet bevissthet og nærdødenopplevelser, men dykker ikke særlig i dybden av det. Det som gjør boken grei for min del er nok de psykologiske innputtene forfatteren gir underveis, samt litt vitenskapelig innsikt.