Plateverdenen til Terry Pratchett omfavner et nytt konsept, og gamle figurer hentes inn til nye oppdrag

Jeg begynte å lese "The Colour of Magic" for over tjue år siden, og likte "Terry Pratchett"s stil og hans evne til å utlevere klisjeer og fordommer med det skarpe viddet som gjennomsyrer plateverdenen. 'Fargen' ble snart etterfulgt av "The Light Fantastic" og andre glimrende eventyr, men magien svant hen og vitsene mistet sin slagkraft. Snart etter så jeg etter grønnere enger bortenfor den verdenens ende.

Nå håpte jeg å gjenfinne plateverdenen med et gripende eventyr fortalt med Pratchetts storhet og å kunne glede meg over ny innsikt til merkelige fremmede kulturer. Dessverre manglet den dype innsikten og jeg fant en flat historie.

Blant mange andre møter vi Dick Simnel i "Raising Steam". Han er den stolte skaperen av Iron Girder, prototypen for damplokomotiv på plateverdenen. Hans forhold til Iron Girder er mangesidet og blir aldri helt avklaret.
Moist von Lipwig blir presset inn i jernbaneindustrien og med sin nye flate hatt utretter han mirakler.
De andre ansatte blir vi ikke ordentlig kjent med men det er mange av dem. Det er tydelig at de fleste typene har blitt introdusert tidligere gjentatte ganger, og blir nå dyttet inn i flokken som løper løpsk på jernbanen.

"Raising Steam" er fylt med plateverdenes versjon av den moderne tidsalders mirakler, og noen alt for tydelige typiske mirakler. Deus ex machina skaper skaper ikke eventyr.

Jeg likte Iron Girder og skulle gjerne sett mer til henne og hennes venner. Og det irriterte meg at alle som ikke tilhørte tyranniet Ankh-Morpork snakket fransk eller med fransk áksang. Terry Pratchett bruker fortsatt et livlig og engasjerende språk.

Jeg mottok "Raising Steam" som en ARC fra The Random House Group UK ltd. via goodreads "Giveaways" . Jeg er lei for å gjengjelde med en lett fuktig anmeldelse, ettersom jeg hadde høyere forhåpninger til dette eventyret.

2 av 5 stjerner * *

...............................................................................................................
Raising Steam
A discworld novel by: Terry Pratchett
Published by: Doubleday (2013-10-24)
ISBN: 978-0857-5222-76
The Discworld gaines a new concept, and old charachters are summond for new asignments

I started reading "The Colour of Magic" some twenty odd years ago, and liked "Terry Pratchett's" style and flair for putting cliches and prejustice to the very witty point of his Discworld. "The Colour" was soon followed by "The Light Fantastic" and other fabulous tales, but the magic faded and the jokes turned stale. Soon I turned to other pastures off the giant turtle.

Now I hoped to revisit the Discworld for a riveting tale told with Pratchett's panache and enjoy many new insights into strange and foreign cultures. Alas this was not to be, there was no new revelations to be found in this story.

Amongst many others we meet Dick Simnel in "Raising Steam". He are the mighty proud creator of The Iron Girder, the prototype steam train. His relationship with Iron girdel are ambigious, and never satisfyingly resolved.
Moist von Lipwig are pressganged into the railway industry and with his new, flat cap, achives miracles.
The other employees are never properly introduced but there are plenty of them. It is obvious that most of the species and charachters have been defined, and refined, earlier and are now prodded into this stampede on rails.

"Raising Steam" are filled with the discworld equivalent of the miracles of the mothern age, as well as some very obvious standard miracles, anticipated, and detritious to the story.

I liked Iron Girder and would have liked to see more of her and her pals. And it annoyed me that every foreigner of the tyrannie of Ankh-Morpork spoke french or with a french áccent. Terry Pratchett still employes a vivid and engaging turn of phrase.

Discclaimer: I received an ARC of "Raising Steam" from The Random House Group UK ltd. through goodreads "Giveaways" . I am sad to reciprocate with this slightly moist review as I hoped for more out of this world.

2 out of 5 stars * *

Det sies at togene i England kan ikke begynne å gå før minst en passasjer leser en Pratchett-bok. Da passer det godt at toget kommer til Ankh-Morpork. Bok nummer 40 i Discworld-serien er like full av satire og samfunnskritikk som man forventer. Det virker dog som Pratchett har roet seg litt. Det ble aldri til at jeg lo høyt, men stadig vekk måtte jeg smile av den vittige måten han skriver på. Og ikke minst hvor treffende han kan være i sine karikaturer. Allerede når prototypen på det første toget vises frem, tar gryende trainspotters frem notisboken sin og skriver ned "Tog nr. 1". I tillegg til all furoren oppfinnelsen av damptmotoren skaper, så skaper en gruppe dverger, kalt grags, kvalm. De er i mot alt fremskritt og alt som ikke er dvergisk. De bruker heldekkende svarte klær og begynner med sabotasje og terroraksjoner. Den som må rydde opp i alt dette er selvsagt den kjente og kjære Moist von Lipwig.
Her er det mye å kose seg med for Discworld-fans. Jeg er litt usikker på dette vil være en bra bok for de som ikke er kjent med Discworld. Man vil jo gå glipp av mye av humoren hvis man ikke kjenner til ting som har skjedd tidligere.
Raising Steam når ikke helt opp til å bli en av mine favoriter i serien, men er selvsagt et must for Pratchett-fans.