Man kan ikke like alt, heller ikke når det gjelder bøker av forfattere man liker.

Etter noen års stillhet og endelig kom John Hart tilbake med ny bok, men det ble dessverre ikke et gledelig gjensyn, i hvert fall ikke for min del. Noe som er kjipt siden jeg er glad i forfatteren ellers, men dette ble bare et gigantisk mageplask. Det er som om man har gledet seg til noe, også blir det ikke helt som man har forestilt seg det. Det er en skikkelig nedtur. Og så prøver jo man å ikke ha forventninger for da er det lettere å ta sorgene på forskudd. Ikke lett å finne den balansen hele tiden.

Mange problemer på en gang
Elizabeth Black er i hardt vær om dagen etter en avgjørelse fra hennes side, så hun er ikke spesielt populær for tiden av den grunn. Hun tok livet av to kidnappere for å redde en jente, men ikke alle er enig i dømmekraften hennes og hvordan hun håndterte den saken generelt, så hun må forsvare seg til tross for at hun reddet et liv i tragedien. Samtidig blir et spøkelse fra fortiden sluppet ut etter mange år i fengsel som skaper mer bryderi for henne. Kommer hun til å vinne tilliten til sjefen og medarbeiderne sine igjen eller vil de alltid tro at hun skjuler noe for dem? Som om dette ikke er nok, blir et lik funnet i et gudsforlatt sted, bokstavelig talt i en nedslitt kirke langt ute i huttuheita.

Så det er mye som skjer fra alle kanter og det er småspennende partier her og der, men det er ikke nok. Selv om Elizabeth ikke er særlig godt likt av de andre i boka, får jeg sansen for henne for hun står på sitt og gjør det som kreves av henne. Hun gjør det som føles er rett for henne. Hart skriver fremdeles godt. Han er fremdeles meget god på karakterbeskrivelser og atmosfære, men her var han ikke like god som før når det gjelder spenningsnivå og thrillerfaktorer, som er hans sterke kort ellers. Syntes ikke Syndenes forlatelse var like interessant som de andre bøkene jeg har lest av ham; Ved elven og Brødrene fra Iron House som er sterke bøker på hver sin måte og som virkelig er spenningsbøker. Dette bleknet i forhold til det han tidligere har skrevet og det er synd siden man er glad i forfatteren ellers, men forfattere har tross alt sine oppturer og nedturer de også.

God skikkelse i hardt vær
Det er vanskelig å påpeke nøyaktig hva som er "galt" med boka, men den fenget rett og slett ikke, og temaet var heller ikke medrivende. Det føltes ikke som en John Hart bok på noen måte. Opplevde de andre bøkene hans som mer strammet opp enn denne. Liker at flere ting skjedde på en gang, men likevel var det litt dvask og flere partier var uinteressante. Er ikke spesielt glad i kvinnelige autoriteter eller autoriteter generelt, men fikk sansen for Elizabeth Black som er omtrent det eneste positive med denne boka. Hun står på sitt og viser sin menneskelige side til tross for at ikke alle er like fornøyde med det hun gjør og hvordan hun er. Hun prøver å stå gjennom det hele i denne vanskelige tiden hun gjennomgår. Man får sympati for henne.

Vet ikke helt hva mer jeg skal si om boka for jeg ble så utrolig skuffet. Endelig en bok av John Hart og så tenker man etter at den er ferdiglest; "Var det alt?" Det er den følelsen man sitter igjen med. Det er leit. Har sett at den har fått en del firere og femmere som er svært positive terningkast i mine øyne, men føler virkelig ikke at Syndenes forlatelse var på det nivået. Jeg dømmer ikke noen som likte boka, bare så det er sagt, slik at det ikke blir noen misforståelser. Alle har rett til å like de bøkene de liker og omvendt, og det er noe jeg alltid respekterer. Denne boka hadde bare ikke den samme kraften som de tidligere bøkene hans og ga ikke den samme lesegleden. Plottet var bare ikke interessant nok og ikke mange karakterer fascinerete like mye som i hans tidligere bøker, og følte at en del av suspensen var fullstendig borte.

Jaja ... uansett, jeg gir ikke opp John Hart på grunn av denne boka. Jeg vet han kan bedre og jeg har fremdeles lyst til å lese hans andre bøker jeg ennå ikke har lest: Det siste barnet og Løgnenes konge. Og så håper jeg at han kommer sterkere tilbake neste gang,

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er den første boka jeg har lest av John Hart, og jeg ble veldig begeistret. Gled dere, les gjerne mer om boka i mitt blogginnlegg her

Ikke John Harts beste, men absolutt lesverdig

Fem pluss gir jeg denne faktisk. Kvalitet fra første side. Anbefales!

En utrolig spennende bok. Hørte boken som lydbok og proppene satt i øret så ofte som mulig. Et stort pluss for Harts trylling med ord og beskrivelser, et lite minus for for at det ble litt "amerikansk og pompøst" til tider.

Njæh... Har ting å utsette på både forfatter, oversetter og oppleser her. Jeg synes ikke historien henger særlig godt sammen. Det blir for mye med både kidnapping, tidligere mord, nye mord, mishandling og skattejakt. Jeg tror ikke på det.

Reagerer også på oversettelsen. At enkelte ord, som det finnes gode norske alternativer for, (county og patio, for eksempel) ikke oversettes, ødelegger språkflyten for meg. Og jeg tviler ikke på at ordet "please" brukes hundreogørten tusen ganger i originalen, men det passer ikke alltid å oversette det til "vær så snill" på norsk. "Kom igjen" og andre uttrykk ville passa bedre flere steder. Oversetteren kan ikke lastes for at folk tenker med hjertet og føler i sjelen, det er det amerikanske språket sin feil. At jeg synes det blir teit, får være mitt problem.

Ikke begeistra for oppleseren heller. Spesielt synes jeg han får alle de kvinnelige karakterene til å høres usedvanlig tåpelige og hjernetomme ut.

Så nei. Flere uheldige omstendigheter gjorde at dette slett ikke ble noe for meg.

Her er min omtale av Syndenes Forlatelse. Link til min bokblogg.

Her er det dramatikk fra første til siste stund. Vi møter et voldelig Amerika der grusomheten finnes i alle lag, også blant politiet. Men vi møter også det diametralt motsatte –en heltemodig godhet som overgår alt.
Fra begynnelsen av er det to ulike saker som boka handler om, men det skal vise seg at de har felles skjæringspunkter. Et av dem gjelder politikvinnen Elizabeth Black. Hun er en sentral person i begge sakene. Elizabeth er bokas store heltinne. Hun engasjerer seg for fullt og virker aldri unna selv når situasjonen virker helt håpløs og livstruende. Da boka åpner, er Elizabeth nettopp blitt suspendert fra politistillingen sin. Hun etterforskes etter at to menn – Monroebrødrene- er blitt funnet sønderskutt nede i en kjeller. Det begynte med at en ungjente, Channing, hadde forsvunnet. Det letes etter henne. Elizabeth blir varslet om bråk fra et hus. Hun går inn dit alene. I kjerlleren finner hun Channing, bastet og bundet. Elizabeth befrir ungjenta. Men i kjelleren befinner også de to mennene som har voldtatt Channing på det mest brutale vis. Nå går de løs på Elizabeth. Channing får i kampens hete tak i en revolver som skyter begge mennene. Hun skyter gjentatte ganger, torturerer dem til døde. Etterpå er det Elizabeth som påtar seg skylden for alt. Ikke nok med det, hun går inn i en slags omsorgsrolle overfor ungjenta som ikke har det særlig greit hjemme, med rike men selvopptatte foreldre. (Senere skal det vise seg at Channing hadde litt av ansvaret selv for at hun ble bortført av Monroebrødrene.)
Den andre saken som blir behandlet her, gjelder ex-politimannen Andrian Wall. Han har sittet 13 år i fengsel, dømt for drap han ikke har begått. For 13 år siden ble liket av en kvinne funnet på alteret i en kirke. På stedet fantes fingeravtrykk som unektelig stammet fra Adrian. Saken var at den døde kvinnen hadde vært Adrians hemmelige elskerinne. Å fortelle sannheten om forbindelsen ville være en fornærmelse overfor henne og hans egen kone, mente Adrian. I fengselet ble Adrian plaget og torturert på det verste. De som sto bak, var fengselsdirektøren og medhjelperne hans. Aller verst gikk brutaliteten ut over Adians cellekamerat – en eldre mann som hadde gjennomført et stort pengeran og som ikke ville fortelle hvor byttet var gjemt. Cellekameraten døde av mishandlingen, mens Adrian til slutt ble satt fri. Men en annen person har også i lang tid ventet på denne dagen. Det er gutten Gideon, 14 år. Kvinnen fra kirken var nemlig hans mor. Gideon var svært liten da hun ble drept. I alle årene har han levd sammen med sin alkoholiserte, tiltaksløse far. I bakgrunnen har også Elizabeth og hennes prestefar stått. Elizabeth har gitt ham all sin omsorg, mens hennes far, presten, har banket inn bibelske tanker om mot og straff i gutten. Nå drar Gideon ut til fengselet med det mål for øyet å skyte den mannen som har volt familien hans så mye vondt. I en bar like utenfor fengselet utspiller et drama seg. Gutten trekker en revolver, men før han rekker å skyte, kommer bareieren ham i forkjøpet. Det blir ham som skyter ned gutten. Gideon kommer på sykehus der man så vidt greier å berge livet hans. Adrian vender tilbake til hjemmet sitt, bare for å oppdage at huset har brent ned og kona har forsvunnet.
Imens har en ny kvinne forsvunnet. Også liket av henne blir funnet igjen på alteret i kirken. Og ikke nok med det, under kirken blir det avdekket en masse graver. Hver av dem rommer et kvinnelik. Hvem er det som står bak?
Elizabeth selv har en problemfylt bakgrunn Som ungjente ble hun voldtatt av en kamerat. Faren hennes, presten, tok mer hensyn til gutten (en ivrig kirkegjenger) enn til sin egen datter, og da Elizabeth oppdaget at hun var blitt gravid og oppsøkte en kvakksalverlege for å få abort, fordømte faren helt og holdent sin datter. Etter det har det vært et kjølig forhold mellom Elizabeth og faren.
Det er ikke slutt på Adrians vanskeligheter. Politiet vil arrestere ham for brudd på løsgjengerloven, men en gammel advokat som Elizabeth oppsøker, redder ham Også fra annen kant angripes Adrian. Fengselsdirektøren og mennene hans, som har pleid å berike seg på fangers bortgjemte hemmeligheter, er ute etter ham. Det kommer til en kamp der den gamle advokaten blir hardt såret. Også en av fengselsvaktene mister livet. Etter dette blir fengselsdirektørens jakt på Adrian verre enn noen sinne. Adrian får hjelp fra Elizabeth. De drar langt utenfor byen til et sumpområde der Adrians døde cellekamerat har gravd ned sitt store pengebytte. Nå er pengene Adrians. Han vil reise bort og ber Elizabeth bli med. Hun nøler.
Et nytt problem har oppstått. Channing har forsvunnet en gang til. Denne gangen er gjerningsmannen den samme som har drept alle de andre kvinnene. Han sperrer først ungjenta inne i en forlatt silo, senere (etter at hun forgjeves har forsøkt å rømme) tar han henne med til kirken. Dit bringer han også Gideon (som han har hentet ut fra sykesengen). Planen er at Elizabeth også skal lokkes dit. Hvilket skjer, og da får hun til sin store forferdelse se at massemorderen er ingen ringere enn hennes egen far, presten, som gjennom forskrudde ideer hentet fra bibelen har funnet berettigelse for sine ugjerninger Et stort drama utspeiler seg i kirken. Også fengselsdirektøren dukker opp her. Han vil ha Elizabeths hjelp til å finne Adrian og den skjulte skatten. Men som i alle eventyr seirer til slutt de gode kreftene og de onde får sin straff. Boka ender med at de fire ”gode” personene – Elizabeth, Adrian, Channing og Gideon drar sammen vestover og finner seg et avsidesliggende, idyllisk sted der de kan slå seg ned og leve sine liv i frihet..
Boka er for det meste godt fortalt. De ulike elementene er flettet inn i hverandre på en oversiktlig måte, men det er episoder og personer der overdrivelsene absolutt overgår det akseptable. Ondskapen som blir skildret, mangler sidestykke. Til gjengjeld er politikvinnen Elizabeth så god, så dyktig, så sterk at hun strekker seg langt utover realismens rammer.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Boka er full blod, mørke og grufull ondskap. Likevel er den en ren nytelse å lytte til. Fordi John Hart skriver forførende vakkert. Om han beskriver en solnedgang eller grotesk tortur gjør han det ikledd en språkdrakt som jeg sjelden eller aldri har opplevd i andre kriminalromaner. Persontegningene er distinkte og griper dypt ned i fortvilelse, håpløshet, smerte, hat og hevn. Men også i tro, tilgivelse og fremtidshåp. Naturbeskrivelsene er grandiose. Småbyens forfall skildres nådeløst. Heten føles utmattende, støv virvler rundt og blokkerer åndedrettet. Og det gjør spenningen også.

Har nølt litt med min omtale av denne boka. De samme gjelder for øvrig også den forrige boka jeg leste; Ferrantes «Den Dunkle Dottera».
(Ingen, what so ever, likhet med Syndenes Forlatelse forøvrig!)
Årsaken til denne «nølingen» er imidlertid den samme. Jeg finner liksom ikke helt ut hva jeg skal mene om noen av dem.

Syndenes forlatelse er i hovedsak en klassisk John Hart bok. Persongalleriet består av helter med høy moral og stor viljestyrke, mens bandittene, i hvert fall de «største» av dem, ikke kjenner noen grenser for grusomhet i jakten på personlig vinning.
Som sagt, nokså typisk John Hart. Mitt problem med denne boka, er vel at jeg synes det her blir litt for mye av det hele. Det overdrives jevnt over i hele boka. Det er ingen grenser for hvor mye smerte og tortur «Adrian», som har sittet 13 år i fengsel for et drap han hevder ikke å ha begått, kan tåle.
Han biter tennene sammen og utstår alt.
Og når han da endelig slippes løs, inntreffer «selvfølgelig» en rekke hendelser og endatil drap, som på ny gir de mørke kreftene i politiet akkurat det de trenger for å arrestere han på nytt.
Og stoltheten hans er så stor at det å nedlate seg til å komme med en forklaring eller forsvare seg, er helt uaktuelt.
Og med det svinner troverdigheten til både historien og til de viktigste personene i plottet.
Jeg synes historien etter hvert rett og slett virker oppkonstruert.
Det samme med en god del av dialogene. Halve setninger, hvor det essensielle bites av eller holdes igjen når det naturlige ville være en mye mer pågående og oppklarende samtaleform partene imellom.
Dette blir stadigvekk en forutsetning for framdriften av fortellingen.
Såpass ofte at jeg lar meg irritere av det hele.
På det verste syntes jeg dette nesten ble litt dumt og jeg tenkte at dette ikke er verd mer enn en treer, toppen.
Men, så er det jo en del positivt å si også da.
På tross av at fortellingen til tider minner om et eventyr, og ikke en hardbarka krim, er den vanskelig å legge fra seg. Ofte er den ganske spennende, aldri kjedelig. Og man blir såpass godt kjent med hovedpersonene at, som i en god roman, bare må du finne ut hvordan det hele ender.
Boka er lang. Det skjer mye. Det hele er godt fortalt og henger bra sammen. Tipper det er lagt mye arbeid i denne historien.
Strekker meg derfor til en firer.