Diktet, Hevn, synes jeg passer fint til det vi nå opplever, naturens herjinger med oss. Hva det kommer av, om det er menneskeskapt eller ikke naturlige variasjoner, er det uenighet om. Jeg synes det er lett å tenke at det er naturen som brøler til oss for å få oss til å tenke på hva vi driver på med. Den har sluttet med lavmælt tale. Og det siste verset; brutalt og rett på sak,

Hevn (Dissonans – 1968)

*Jordens røst
taler lavmælt til oss.
Vi overdøver den
med vår snakksalighet.

Jorden tar det ikke tungt.
Den skal jo likevel
stoppe munnen på oss engang.*

STØV

At tiden leger alle sår
er tøv.

Tiden plastrer sår med år
og støv.

GODT
Det er godt å være hos folk som er seg sjøl.
Godt å snakke med mennesker
som har jordsignatur under neglene og ord
med margarin og mysost på.
Godt for et rastløst omstreiferblikk
å hvile ut i et værbitt fjes, sette seg litt
på linjene i en barket nakke, slik trekkfugler
slår seg ned på telefonstrenger om høsten. Godt
å rusle i hælene på noen
som ikke spør om meningen med livet,
men lever den. Ja, for de fins,
forstår du, de fins! Godt
å stampe inn fra gråværet og stå i kjøkkendøra
til en verden som er blitt stengt for deg:
renheten
i usle småting - et blått krus,
komfyren med potetgryta på kok,
ei gammel mor som spør hvor lenge du kan bli.
Alt dette
som er så uerstattelig vakkert
som et billig oljetrykk på hedersveggen i stua
verdsatt av kjennere før konfirmasjonsalderen.
Og godt
å sitte på en benk, usett
i nærheten av sjuåringer som leker.
Pludringen deres
legger et pledd over skuldrene dine
og varmer deg, varmer deg
så jøklene i hjertet tiner og blir mjuke
følehorn.
Jeg vet hva jeg snakker om.

Når sorgen, tynnkledt og vergeløs,
legger ut på ødslige snømoer i oss
og alle horisonter er gjenføkne,
da
som en selvmotsigelse eller selvfølge
åpner livet seg mot evigheten.
[...]

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.

NOEN MENNESKER

Noen mennesker
Spraker inn i livet ditt som kometen Kahoutek,
gjest fra de store, fremmede dypene der ute
hvor stjernene gror som koralløyer.
Et slep av lys feier hverdagene
ut av alle gravitasjonsfelt, de går rundt
i hodet på himmelen som øyne. Du plukker hele buketter av spraglet forbauselse.
Det blåser monsuner inn fra havet.
Det blir regntid over det tørre landskapet ditt.
Det blir grønt igjen. Det glinser av gresset.
Noen mennesker
får kaktusen til å blomstre på fingertuppene,
får febertrær til å flette seg i hverandre
og fylle skogene med floder av heter fabler.
Det gror langs breddene av blodet ditt.
Det trøtte hjertet ditt gror over av markblomster.
Det gror av menneskene. Verden gror,
og tankene bryter opplaget hvor de har rustet
så altfor lenge. Ankerkjettinger,
fortøyningstrosser, alt ryker. Det gror
av havet, fosser grønt om baugen på sekundene.
Noen mennesker
kommer tomhendt slepende på ballonger fulle av smil.
Noen mennesker
holder hendene ut, så kommer livet flagrende
og slår seg ned der, diktets Maria fly-fly,
den vesle vandrersken som med vingene signaliserer
at endelig, endelig er du til.

Noen mennesker
ser forundret på deg når du ber:
ikke gå…

(Fra samlingen Opp- og utbrudd)

Kan du forklare meg hva livet og døden er?
Det kan jeg ikke.
Jamen alle bøkene du leser?
De forteller om smerten ved ikke å finne svar
på slike spørsmål du stiller.
[...]

MORGEN

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

LENGTER DU ETTER NOE
måtte det være ei snøvidde
som gnir hele fjeset sitt
inn med soloppgang og dagslys

Et sted
hvor tankene fortaper seg som trær
mot tregrensen.