Eg veit at eg ror på baksida av landet eg tidlegare rodde på framsida av.

Goldere enn den mest ubarmhjertige ørken var innlandsisen. Ikke engang den nøysomme laven kunne finne fotfeste på den blanke overflaten. Forfattere kjente til angsten for det hvite papiret når ikke en tanke meldte seg; malere kjente til angsten for det hvite lerretet hvis inspirasjonen uteble. Innlandsisen var Guds hvite lerret, her var hans skaperkraft blitt blokkert, hendene hans falt kraftesløst ned. Innlandsisen var et monument over Guds avmakt.

Den tiden han har igjen, vil med nød og neppe strekke til for å nå frem til graven

Livet hadde gitt ham atskillige grunner til å mene at ikke noe nederlag var det siste.

En liten storm er tilsjøs det som man på landjorden kaller orkan eller tyfon. Det er nok til at en ombordværende landkrabbe bereder seg på å møte døden, og nok til at en sjømann må bruke begge hendene hvis han vil tenne seg en sigarett på dekk.

i fire år har jeg vandret i dødskyggenes dal. I dag er det 8. mai, og solen skinner gjennom kirsebærgrener.