Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren skildrer sitt liv som muslimsk kvinne, og om hvordan møtet med Vesten har forandret henne. Vi hører om flukten fra det krigsherjede Somalia som seksåring, om inngåelse av tvangsekteskap som 22-åring, om hennes rolle som frittalende politiker, og om hennes skarpe kritikk av islamsk kvinneundertrykking. Sammen med Theo van Gogh stod hun bak Submission I, en kortfilm om seksuelle overgrep mot islamske kvinner. På grunn av filmen ble van Gogh drept i 2004, og forfatteren ble utpekt som neste offer. I boka hører vi om hvordan hun etter drapet har levd et liv under konstant beskyttelse.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2008
Format Heftet
ISBN13 9788202282011
EAN 9788202282011
Omtalt person Ayaan Hirsi Ali
Språk Bokmål
Sider 431
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Mitt liv, min frihet ble skrevet i 2006, oversatt til norsk i 2007.
Jeg leste denne boka i 2007, men kommer ofte tilbake til sitater av Ayaan Hirsi Ali. Boka er stadig like aktuell, både når det gjelder integrering, kjønnslemlesting og islamkritikk.
Ayaan integrerte seg i rekordfart i Nederland, der hun søkte om asyl, etter å ha vokst opp under islam i Somalia. Via flere andre land, Saudiarabia, Etiopia og Kenya, kom hun til Nederland, der hun oppdaget at det gikk an å leve på en helt annen måte enn å underkaste seg islams kvinnediskriminerende regler.
Hun oppdaget at selv om hun tok av seg hijaben og kledde seg i vestlige klær, var det ingen som reagerte med "forferdelse" og heller ingen menn som kastet seg over henne med "blindt begjær", og det ble ikke "fullt kaos".
I Nederland valgte hun også å gå ut av tvangsekteskapet hennes far hadde bestemt for henne med en mann hun ikke kjente (i 1992); «en høyreist mann, med sterke ben og hvite tenner», - «en kultivert ung somalier», som hadde vokst opp i Canada.
I 2004 samarbeidet hun med filmskaperen Theo van Gogh med kortfilmen Submission, en film som viser underkastelsen i islam. De fikk begge dødstrusler for å ha laget den filmen.
Senere samme år ble van Gogh brutalt myrdet av en nederlandsk muslim på åpen gate i Amsterdam.
Ayyan Hirsi Ali emigrerte til USA, der hun har vært aktiv i en tenketank og har holdt mange foredrag og har vært deltager i mange offentlige diskusjoner.
Hun har skrevet flere bøker:
Krev din rett
Nomade
Heretic
Infidel
The Caged Virgin
In a 2007 interview in the London Evening Standard, Hirsi Ali characterised Islam as "the new fascism":
"Just like Nazism started with Hitler's vision, the Islamic vision is a caliphate — a society ruled by Sharia law – in which women who have sex before marriage are stoned to death, homosexuals are beaten, and apostates like me are killed. Sharia law is as inimical to liberal democracy as Nazism." In this interview, she said, "Violence is inherent in Islam – it's a destructive, nihilistic cult of death. It legitimates murder."
Hirsi Ali speaking in April 2015, on an Australian Broadcasting Corporation radio program said:
"It's wrong for Western leaders like (former Prime Minister of Australia) Tony Abbott to say the actions of the Islamic State aren't about religion. I want to say to him 'please don't say such things in public because it's just not true.' You're letting down all the individuals who are reformers within Islam who are asking the right questions that will ultimately bring about change.
Om islam, sitater fra Wikipedia
Ayaan Hirsi Ali er blant annet blitt omtalt som en av de hundre «mest innflytelsesrike personer i verden i dag».
Til slutt et sitat fra boka,
side 424:
Det er alltid vanskelig å tre inn i en moderne verden. Det var vanskelig for min bestemor og for alle slektningene mine fra miyèen. Det var også vanskelig for meg. Jeg gikk fra en troens verden til en fornuftens verden. Fra en verden preget av omskjæring og tvangsekteskap til en verden preget av seksuell frigjøring. Etter å ha foretatt denne reisen vet jeg at den ene av disse verdenene rett og slett er bedre enn den andre. Ikke på grunn av alle de imponerende tekniske innretningene, men på en mye mer grunnleggende måte – på grunn av verdiene.
Budskapet i denne boken, om den må ha et budskap, er at vi i vest begår en stor feil hvis vi forlenger smertene ved denne overgangen unødig lenge, ved å løfte opp en kultur som er full av skinnhellighet og hat rettet mot kvinner og barn, og gir den status som et respektabelt, alternativt levesett.
Noen har beskyldt meg for å internalisere en følelse av rasemessig mindreverd. De tror at jeg angriper min egen kultur fordi jeg nedvurderer meg selv og ønsker å være «hvit». Dette argumentet er jeg grundig lei av. Fortell meg, er friheten forbeholdt hvite mennesker? Er det egenkjærlighet å følge forfedrenes tradisjoner og lemleste ens egne døtre? Eller å la seg ydmyke og forbli maktesløs? Skal vi passivt se på, slik mine landsmenn gjør, at kvinner mishandles og folk slaktes ned hver dag ved hver minste krangel? Da jeg kom til den nye kulturen, så jeg for første gang at de menneskelige relasjonene kan være annerledes. Ville det da være egenkjærlighet å se denne kulturen som en fremmed kult, som muslimer ikke har lov til å praktisere?
Livet er bedre i Europa enn i den muslimske verden fordi de menneskelige relasjonene er bedre. Og grunnen til at de er bedre, er at menneskenes liv blir verdsatt her på Jorden, slik at enkeltmennesket kan nyte frihet og rettigheter som blir anerkjent og beskyttet av staten. Å godta underkastelse og mishandling fordi Allah vil det, er et uttrykk for hat mot meg selv.
Ayaan Hirsi Ali ble født i Somalia, flyktet til Saudi Arabia, Etiopia, Kenya og endte i voksen alder opp i Nederland der hun til slutt fikk statsborgerskap. I ettertid har hun også bodd i USA, før hun igjen flyttet tilbake til Nederland. Dette er boken om hennes oppvekst i en islamsk familie, hennes liv som muslimsk kvinne og hennes reise om å finne seg selv. Siste del av boken er viet hennes politiske liv og kontroversene rundt kortfilmen Submission, som hun laget med Theo van Gogh, som senere ble drept på grunn av den.
Bakgrunnen til forfatteren er nok ikke veldig unik, men for meg er dette en verden jeg har altfor lite innsikt i. Selvfølgelig har man hørt historier om undertrykkelse, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, men å høre hele historien fra en persons ståsted synes jeg var interessant. Selv om hennes syn skinner igjennom så synes jeg det var bra at politikken og hennes meninger egentlig ikke ble tatt opp før i siste del av boken. Det gir større forståelse for hennes synspunkt før vi må ta stilling til meningene hennes.
Dette er en bok som får meg til å tenke og utfordrer mitt syn. Jeg er fortsatt ikke sikker på hva jeg mener om det hun tar opp, men det er ikke så viktig. Dette er en tøff dame med sterke meninger, uansett hva hun mener så er det viktig at hun tør å ta opp det hun står for.
Nederlandske foreldre lærer døtrene sine å bli selvstendige. Mange, kanskje de fleste muslimske foreldre, oppdrar døtrene sine til å bli føyelige og underdanige. (...)
Muslimske skoler forkaster verdiene de universelle menneskerettighetene bygger på. Alle mennesker er ikke like på en muslimsk skole. I tillegg kan det ikke finnes ytringsfrihet eller samvittighetsfrihet der. Disse skolene utvikler ikke elevenes kreativitet - kunst, drama og musikk. De undertrykker tvert imot barnas kritiske evner som kan lede dem til å stille spørsmål ved troen. De forsømmer fag som er i strid med den islamske læren, for eksempel evolusjon og seksualitet. De lærer barna å pugge ting på rams, uten spørsmål, og de lærer jentene underdanighet. De forsømmer også å sosialisere barna til storsamfunnet.
Det var menn de knapt nok kjente som hentet dem til Nederland for å inngå ekteskap. De ble banket opp til de havnet på sykehus, men kunne ikke be om skilsmisse. Gjorde de det, måtte de forlate Nederland og reise hjem til familien og straffen som ventet dem der.
En kvinne som er baari, er som en lydig slave. Hun hedrer sin manns familie, og lager mat til alle uten å stille spørsmål eller klage. Hun beklager seg aldri og krever ikke noe. Hun er flink til å tjene - med bøyd hode. Ektemannen kan være brutal. Han kan voldta henne og håne henne for det etterpå. Han kan bestemme seg for å ta en kone til. Og han kan slå henne. Uansett så senker hun blikket og skjuler tårene. I tillegg arbeider hun hardt og feilfritt. Hun er et hengivent, vennlig og godt dressert arbeidsdyr. Dette er baari.
Vi snakket også om mensen, den som gjorde oss skitne og uverdige til å be. Under menstruasjonen fikk vi ikke engang lov til å delta i bønn eller berøre Koranen. Alle jentene følte skyld når de blødde hver måned. Det var beviset på at vi var mindre verd enn menn.
Vi muslimer hadde lært å definere livet på Jorden som en passasje, en prøve forut for det egentlige livet i det hinsidige.
Saudi-Arabia er islams kilde og kvintessens. Det er der muslimenes religion blir praktisert i sin reneste form. Det er der vi finner opphavet til mye av det fundamentalistiske synet som bare i løpet av min levetid har spredt seg langt utenfor landets grenser. I Saudi-Arabia var hvert åndedrett, hvert skritt vi tok, fylt av begreper om renhet eller synd - og frykt. Ønsketenkning rundt islams fredelige toleranse kan ikke fortolke bort denne realiteten. Hender blir fremdeles kappet av. Kvinner blir fremdeles steinet og behandlet som slaver, akkurat slik Profeten Muhammad bestemte for så mange århundrer siden.
Tenkningen jeg så i Saudi-Arabia og innen Det muslimske brorskap i Kenya og Somalia, er uforenlig med menneskerettigheter og liberale verdier. Den bevarer et føydalt tenkesett basert på stammebegreper om ære og skam. Den hviler på selvbedrag, hykleri og dobbeltmoral. Den bygger på Vestens teknologiske fremskritt, men pretenderer å ignorere den vestlige tenkningens opphav. Denne mentale innstillingen gjør overgangen til modernitet for alle som praktiserer islam, uhyre smertefull.
Jeg gikk på toget 24. juli 1992. Jeg tenker på det hvert år, og betrakter denne datoen som min egentlige fødselsdag - dagen jeg ble født som person og selv begynte å ta beslutningene om mitt eget liv. Jeg flyktet ikke fra islam eller til demokratiet. På den tiden hadde jeg ikke så høytflygende ideer. Jeg var bare en ung pike som ønsket å være seg selv. Derfor tok jeg spranget ut i det ukjente.
En muslimsk jente skal ikke ta beslutninger selv eller prøve å ta styringen, for hun er opplært til å være føyelig. Er du en muslimsk pike, må du forsvinne helt til jeget ditt er blitt borte. Innen islam er det ingen nødvendig utvikling å bli et enkeltmenneske. Mange mennesker, særlig kvinner, utvikler aldri noen individuell vilje. Du underkaster deg. Det er den ordrette betydningen av ordet "islam", - underkastelse. Målet er å få en indre ro og aldri heve blikket, ikke engang i fantasien.
Hvis muslimske innvandrere lå så langt bak andre grupper innvandrere, var det ikke da mulig at det kunne ha noe med islam å gjøre? Islam påvirker alt ved den troendes liv. Kvinner nektes sosiale og økonomiske rettigheter i islams navn. Uvitende kvinner oppdrar barna til uvitenhet. Sønner som vokser opp med å se at mødrene blir slått, vil selv ty til vold når de blir gift. Hvorfor var det rasistisk å stille dette spørsmålet? Hvorfor var det anti-rasistisk å gi etter for mennesker som klamret seg til gamle tanker og dermed opprettholdt denne elendigheten? Den passive holdningen Insh' Allah, hvis Allah vil, som er så fremtredende innen islam, kunne ikke den også sies å påvirke folks energi og deres vilje til å forandre og forbedre verden? Hvis du tror at Allah har forutbestemt alt, og at livet på Jorden bare er et venterom før det hinsidige, har ikke en slik tanke samband med fatalismen som så ofte forsterker fattigdommen?
For en muslim er det å være en frafallen det verst tenkelige. Kristne kan slutte å tro på Gud. Det er en privatsak som bare angår vedkommendes udødelige sjel. Men en muslim som slutter å tro på Allah, begår et dødelig lovbrudd. De frafalne fortjener døden, og på det punktet er både Koranen og hadith krystallklare. En muslimsk kvinne som avsverger sin tro, begår den største ulydighet overfor Gud, siden det kommer fra samfunnets laveste og mest urene element. Slikt formelig roper etter Guds straff.