Many that live deserve death; and some that die deserve life. Can you give that to them Frodo? Then do not be so quick to deal out death in judgement. Even the wise cannot see all ends.

Still round the corner there may wait

A new road or a secret gate

And though I oft have passed them by

A day will come at last when I

Shall take the hidden paths that run

West of the Moon, East of the Sun.

Ikke alt som er gull vil glitre, Ikke alle som vandrer har gått vill, Gammel styrke kan bil seig og ei forvitre, dypest rot når frosten ikke til, Av asken skal ild bli atter vekket, Fra skygger skal lys igjen fly, Når nysmid blir klingen som var knekket, Skal en troneløs bli konge på ny.

Alle tider står til hans rådighet, som for en Gud. Er tiden gått? Han fester den til minnet. Er tiden nå? Han bruker den. Skal tiden komme? Han går den i møte. Og denne sammensmeltningen av alle tider til én, gjør livet hans langt.

I følge Seneca kan vi fra alle biblioteker plukke bøker vi ønsker å kalle våre; hver leser, sier han, kan skape sin egen fortid. Den vanlige antagelsen, sier han, at vi ikke velger våre foreldre, stemmer ikke; vi har evnen til selv å velge vårt opphav. "Her er familier med edle gaver", skriver han og peker på bokhyllene sine. "Velg hvem du vil gjøre til din. Men den du tar til deg, følger ikke bare navnet, men adgang til alskens disposisjoner. Og dette som du får, skal du ikke holde gjerrig for deg selv: Jo flere du deler med, jo rikere blir du... Dette er din sjanse til utvidet dødelighet, ingen adgang til udødeligheten".

Men hun har sett noe i blikket hans. Var det ikke henne han så på, hadde hun trodd det var respekt.

Mannen sover rolig. Det er noe eget med pust. Slik vet man hva som lever.

Det er noe feil med lydene i huset. Stillheten. Hun setter seg opp, lys våken. Lar hånden gli over puta hans. Tomt.

Du er ditt største ansvar! Du må ta deg plass, sier den barnløse forfatteren fra Paris.

Hun motsa ham ikke. En dag ville han innse at redningen ikke kom fra den andre sida av havet, den var her, den stod foran ham og var rede til hva det skulle være, til å holde ut i det uendelige bare med kraften fra et blikk. Til tross for at hun nå var det eneste mennesket i livet hans, så han ikke på henne. En dag måtte det bli annerledes. Det måtte. For han var det eneste som ga tingene betydning. Bare gjennom Hans kunne hun eksistere.

Vi fikk legge fra oss skolearbeidet den formiddagen, og fikk beskjed om å stille oss i kø ved døren og legge en finger over leppene. Det å legge fingeren over leppene hadde ofte ikke den virkningen lærerne håpet på, ettersom fingeren var en finger, og ikke noen glidelås, og dermed ikke kunne stanse talestrømmen fullstendig, og dessuten og enda viktigere: Det var vår egen finger, som vi kunne fjerne når som helst.

"Jeg skulle ønske du ville latt oss holde et selskap for deg", sa hun med lengsel i stemmen. "Det er ikke hver dag veslejenta mi er tjueén".
"Jo, faktisk", sa jeg søvndrukken. "Jeg har trehundre og sekstifire dager til å være tjueén på, så vi har masser av tid på å feire".

Han kom seg ikke på polet denne uken fordi de gravide sto utenfor og lagde kvalm

Det måtte bli problemer av dette, herregud, en deprimert statsminister på hybel, det er dømt til å gå til helvete.

Children yet, the tale to hear,
Eager eye and willing ear,
Lovingly shall nestle near.

In a Wonderland they lie,
Dreaming as the days go by,
Dreaming as the summers die:

Ever drifting down the stream—
Lingering in the golden gleam—
Life, what is it but a dream?

"Det er det vi mener om oss selv som bestemmer hvordan andre oppfatter oss."