2017
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Den 25. oktober 1994 får David Smith telefon fra sin fraseparerte kone, Susan, med beskjed om at en sort mann har stjålet bilen med de to barna deres i. Ni dager senere tilstår Susan at hun har drept barna. I denne boken forteller David Smith om ekteskapet som sprakk, om vonde barndomsopplevelser, umodenhet og utroskap, og om hva som skjedde etter at de to sønnene forsvant.
Omtale fra forlaget
Den 25. oktober 1994 får David Smith telefon fra sin fraseparerte kone, Susan, med beskjed om at en sort mann har stjålet bilen med de to barna deres i. Ni dager senere tilstår Susan at hun har drept barna. I denne boken forteller David Smith om ekteskapet som sprakk, om vonde barndomsopplevelser, umodenhet og utroskap, og om hva som skjedde etter at de to sønnene forsvant.
Forlag Hjemmets bokforl.
Utgivelsesår 1996
Format Innbundet
ISBN13 9788259016751
EAN 9788259016751
Genre Personlige beretninger
Omtalt tid 1990-1999
Omtalt sted South Carolina
Omtalt person David Smith Susan Smith
Språk Bokmål
Sider 175
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En bok som gjorde veldig intrykk på meg, at er menneske kan gjøre noe så grusomt
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHusk hvem som mistet livet. Det er det viktigste, og jeg vil minne alle om nettopp det.
Vårt forhold til aviser og fjernsyn var splittet. På den ene siden ville vi ha hjelp fra reporterne når det gjaldt å få sporet opp guttene, men på den annen side virket de nesten som gribber som levde av andres ulykker.
For alle andre var dette bare en beskrivelse av to savnede barn, men for meg var det Mike - Mike og Fat Rat, mine sønner. Jeg kjente klærne på de bildene. Jeg hadde dratt genserne over hodet på dem og hadde prøvd å få dem til å slutte vri på seg mens jeg holdt dem på bena. Disse to nøkterne beskrivelsene, sammen med fotografiene, traff meg liksom i hjertet. Det fikk det til å verke i meg.
Hvis jeg måtte velge ut et enkelt minne om Michael og Alex, ville det ikke bli noen spesiell dag, som en fødselsdag eller festdag. Jeg setter mest pris på hverdagene. Det rare med dem er at mens man opplever dem, går de liksom bare, uten at man legger merke til dem engang.