Å være forelsket uten å vite det. Da har man krefter til å gå lange omveier.

Den i dag fremkaller julen barndommens sitrende forventing. Duftene av kongerøkelse og juletre. Matosen fra kjøkkenet. Pakkene under treet. Jeg ser for snødekte åkre og en liten,opplyst kirke. En bestemor med et lunt smil. Vi bærer alle i oss våre egne bilder av jul.

“Er det vår allerede?” mumlet Mummitrollet.
“Vår?” sa Hemulen irritert. “Det er jul, skjønner du, jul. Og jeg har ikke fått tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender de meg for å grave fram dere oppe i det hele. Vottene har jeg antakelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er ferdig …”
Og så trampet Hemulen opp trappen igjen og kom seg ut gjennom takluka.
“Mamma, våkne,” sa Mummitrollet forskrekket. “Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul.”
“Hva mener du?” sa Mummimamma og stakk nesen i været.
“Jeg vet ikke riktig,” sa hennes sønn. “Men ingenting er iorden og noe har blitt borte og alle løper rundt som gale. Kanskje det er oversvømmelse nå igjen.”

Helt siden Trygve døde for seks måneder siden, tror jeg alle rundt oss har gruet seg til jul, til at alt som er jul bare er jul hvis det ikke mangler noen. Og jeg tror de andre i bygda gruer seg til å tenke på oss, til å synes synd på oss, til å møte oss på butikken, i kirken, på veien og vite at det er jul for oss også.

[...] Julen er ikke den var, men samtidig er den det, for hver jul er et gjenferd som går igjen år etter år, sprer de samme duftene, synger de samme sangene og bringer min barndom tilbake, som om den aldri var forbi, noe den selvfølgelig ikke er heller , så lenge jeg bærer den i meg, og det gjør jeg til den dagen dør, eller til min døyand dag som min mor ville sagt, og som hun sier fremdeles når jeg tenker på det.

Jeg tenkte på at også uvitenhet kunne forme oss. Fravær. Ensomhet. Alt som ikke var hendelser kunne forme oss.