Ingen lesedato
Omtale fra forlaget
Kan man fungere best som menneske når man ikke synes i det hele tatt? Vibeke Riiser-Larsens debutroman er en mørk, men humoristisk fortelling om et veldig ensomt menneske satt inn i den mest hverdagstrivielle sammenheng. På jobben har Sigrid navneskilt, grønne bukser og blå genser hvor det står «Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?» Der er hun akkurat sånn som de andre ansatte. Nesten. Når Sigrid kommer hjem, er hun alene. Tante Else ringer annenhver uke, og pappa tar kontakt når det er jul og fødselsdag. Ellers er det ingen. Bare musene i fryseboksen på loftet. For å holde ut bruker Sigrid skogen, barberbladene hun har i bukselommene og skalpellet. En dag leser hun en lapp som er hengt opp ved postkassen. Datteren til Halvorsen i første etasje ber om hjelp til å handle varer for Halvorsen en gang i uken. Så får hun tre boller av Snorre som stadig er innom i butikken. Da begynner det. Kanskje. "Et sted skinner det" handler om å holde ut ensomhet og isolasjon. Den handler om å mangle de sosiale og følelsesmessige redskapene som skal til for å skape relasjoner og finne en plass i verden, men viser også hvordan livet på utsiden av fellesskapet kan gi et skrått blikk på meningsløsheten i det hele.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788203358968
EAN 9788203358968
Språk Bokmål
Sider 219
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:
Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:
"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten."
Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en.
Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:
Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.
– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")
Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?
Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet.
Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan).
Om boka:
Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet.
"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte.
Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)
Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ...
At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ?
"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)
Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste.
Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært.
Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!
Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!
Denne boka slet jeg litt for å komme i gang med. Språket er enkelt, og for meg ble det dessverre for tregt og uinteressant. Jeg la den bort noen dager, og fullførte den i går kveld. Dramaturgien tok seg opp etter ca 50 sider, og det ble mer spenn i fortellingen, noe som gjorde meg såpass engasjert i hva som skjedde med Sigrid og Snorre videre, at jeg valgte å lese ferdig boka, samt at ting utviklet seg på arbeidsplassen. Det er en trist bok om et ensomt menneske, men også hæslig og ekkel bok, med mange utbroderinger om Sigrids sære interesse for å skjære i døde dyr, da mest mus, men også andre dyr.. Noe som tok seg opp da hun hadde det vondt, og minket noe da hun hadde det fint.. Jeg tolker denne sære interessen som et smerteuttrykk siden det vekslet i intensitet av hvordan hun hadde det. For meg som overhodet ikke liker slike ekle greier bli utbrodert i bøker (I denne boka: Sprette opp/dissekrere døde dyr, samt andre scener med blod, oppkast og gørr), overskygget de heslige scenene for mye. Jeg greide ikke å like boka, rett og slett. Selv om forfatteren er debutant, synes jeg det blir feil å late som om jeg likte boka bedre enn jeg gjorde. Jeg har vurdert om jeg skal la være å skrive noe , men føler at fortielse ikke er å ta forfatteren på alvor. Mange andre kan like boka, selv om ikke jeg gjør det, og all omtale viser uansett frem en ny roman. (som ellers kunne blitt gjemt og glemt og ikke omtalt, som vi har lest en del om i det siste. Det utgis så mange bøker, og mange debutanter og andreboksforfattere blir ikke omtalt/anmeldt i det hele tatt)
Et sted skinner det er en historie om isolasjon og ensomhet. Om å mangle det følelsesmessige grunnlaget for å skape relasjoner og delta i et sosialt samfunn. Så deprimerende, tenker du kanskje nå. Ja, boken er trist og til tider ubehagelig. Likevel har den humoristiske undertoner. Det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. Plukk den opp, les den, la deg gripe. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Et sted skinner det
En god debutroman. I fortsettelsen håper jeg forfatteren toner ned det mørke og beholder humoren. Link til min bokblogg der denne boken er omtalt
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHun husket følelsen av å forstå at menneskene var helt alene. På ordentlig. Den voldsomme, uendelige følelsen.
Sigrid kjente at hun gjerne ville fortelle. Alt. Men hun fant ikke ord det gikk an å bruke.
På jobben fikk hun som regel være i fred. Kundene så bare genseren hvor det stod 'Hva kan jeg hjelpe deg med i dag?'. Når hun tok på seg genseren, ble hun informasjonsmedarbeider, og da kunne snakke om alle slags produkter og priser til alle slags mennesker. Og selv om hun hadde overhørt Ragnhild si til Rita i kassen at Sigrid var i overkant sær, og hvordan det var mulig at en sånn som henne jobbet i informasjonen, virket det som de fleste på jobben hadde vennet seg til henne. Eller de brød seg ikke.
Her var hun helt vanlig.
Åtte timer hver dag.
Fem dager i uken.
Alt som holdt på å rive henne i stykker, ble i stedet til blod og involler og lange, tynne musetarmer.
Og så ble det som det ble.
Det hjalp å kutte i noe. Åpne opp. Se på noe levende. Blodårer. Involler. Tarmer. Kjertler. Det hjalp å åpne de små, noen ganger frosne, noen ganger varme musene. Det hjalp å se noe på ordentlig. Livet som bare rant ut av de små kroppene.