Veloverveid refleksjon over hvordan vi mennesker kommuniserer med hverandre

«Få andre har kanselleringsaktivistenes selvtillit: I egne øyne representerer de jo godheten selv, så hvorfor skal de legge bånd på seg? Noe av det som ofte kjennetegner dem — særlig som kilder i redaksjonell omtale av konfliktene de er involvert i — er en så sterk overbevisning om saken de brenner for, at de uten å nøle ofrer offentlighetens og demokratiets spilleregler.
Det finnes etter hvert mange eksempler på dette, som vi i Subjekt har vært opptatt av å dokumentere. For pressens del er det blitt klart at den må stille forberedt når den jobber med kanselleringsaktivister som kilder. Ikke minst må den være seg bevisst de manipulative taktikkene de gjerne tyr til når de forsøker å opptre som redaktører for journalistikken de deltar i. Hvis ikke vil redaksjonene bli hindret i å gjøre jobben sin, og enda verre: Samfunnet vil gå glipp av viktige stemmer. Attpåtil vil samfunnet få informasjon kun fra aktører som selv ønsker kontroll over informasjonsformidlingen. Det rammer publikums mulighet til selv å gjøre seg opp en mening.»

Jeg har lenge tenkt å lese boken til Danby Choi Kanseller meg hvis du kan, mitt oppgjør med woke. Jeg ble påminnet om boken som ble utgitt i 2023 da jeg leste at han nettopp hadde utgitt boken Du skal tro at du er noe, mitt oppgjør med Janteloven.

En kan mene mye om Danby Choi. Men at han har ordet i sin makt er det ingen tvil om. Både muntlig i debatter og skriftlig som i denne boken. Han er modig. Selv om det har sin pris er det viktig at det er noen som tør å ta støyten:

«Ingen av disse historiene er kjent for offentligheten fra før, og kanskje trengte de heller ikke å bli det nå. Samtidig er det verdt å spørre hvor store mørketallene er når det gjelder kanselleringskultur. Det er nemlig all grunn til å tro at vi bare hører om et fåtall av sakene.
Jeg har landet på at dette er problematisk av minst tre grunner. Kanselleringskultur har for det første en nedkjølende effekt på ytringsfriheten, men vi vet hverken omfanget eller hvem som unnlater å uttale seg som følge av det innskrenkede ytringsrommet, hvis ikke sakene blir kjent.
Det nærmeste vi kommer et samlet bilde, er rapporten Ung 2022 fra markedsanalysebyrået Opinion, som viser at hele 52 prosent av unge unnlater å ytre seg i frykt for å bli frosset ut. Det er med andre ord god grunn til å tro at kanselleringskultur rammer unges ytringsfrihet hardt. Flere som ble intervjuet i forbindelse med undersøkelsen, nevnte nettopp politisk korrekthet og frykt for å bli kansellert som avgjørende for at de holdt seg tause.
Det neste poenget er at vi sjelden får innblikk i hvorfor noen er valgt som kilder fremfor andre i saker hvor en part krever at visse debattanter ikke skal få delta. Når jeg ikke blir booket til å spille på et utested, aner jeg vanligvis ikke hva som er grunnen til det. Som regel skyldes det nok at det finnes mange alternativer å velge blant, men det er rimelig å anta at det i flere situasjoner enn vi får greie på, også bunner i skjult kanselleringskultur. Skal vi få en slutt på det, må offentligheten få vite hva som har skjedd.
Det tredje problemet er at mange kansellerte forfattere, kunstnere, forskere, journalister og andre av forståelige grunner helst vil unngå å havne i en skyttergravskrig hvor de blir omtalt som «rasister», «transfober» eller lignende. Det krever stort mot og mye tid å stå i en slik konflikt, og det er forståelig at kansellerte parter ofte viker — slik jeg gjorde overfor arrangøren i Everysome — og at de også holder kjeft om det etterpå. Igjen blir resultatet at vi undervurderer omfanget, og at det blir vanskeligere å svare effektivt. I tillegg vil nok mange legge bånd på seg i fremtiden, istedenfor å havne i flere ubehagelige situasjoner. Dermed vinner aktivistene frem om de ikke avsløres.»

Jeg ser frem til å lese hans neste bok.