Er det bedre å åpne døra, eller late som man ikke er hjemme?

Spesielt å invitere seg selv inn
Eve og hennes partner Charlie har kjøpt et hus. Et hus de skal pusse opp. Mens Eve er alene hjemme, kommer det noen på døra. En familie står utenfor og faren påstår at huset var hans barndomshjem. Han ber Eve om en rask kikk i huset. Eve er en forsiktig person og som sier ja for å unngå konflikter. Merkelige ting begynner å skje. Det ene fører til det andre, og det virker som om denne mystiske familien aldri drar. Hva er det som egentlig skjer? Eve klarer ikke å vente til Charlie kommer hjem. Hun vet alltid hva hun skal gjøre.

Jeg er stort sett ikke interessert i bøker som får mye oppmerksomhet og typiske bestselgere, Men noen få ganger tar nysgjerrigheten overhånd. Noe som skjedde denne gang. Denne fikk mye oppmerksomhet da den ble utgitt i fjor, også en god del i år også.

Mystisk start, men prøver for hardt
Begynnelsen var lovende og fascinerende, men forstår ikke hvorfor denne boka ofte ble beskrevet som rar. Jeg syntes ikke den var rar i det hele tatt. Bare litt småspennende noen ganger, men ikke rar eller skummel på noen måte. Jeg syns karakterene var mer rare enn selve handlingen.

Boka er blitt sammenlignet med House of Leaves av Mark Z. Danielewski, fordi forfatteren tvinger leseren til å være en aktiv leser, men We Used to Live Here gjør det ikke på den samme ekstreme måten som House of Leaves gjorde det. I We Used to Live Here er det blitt brukt morsetegn underveis som leseren selv må finne ut av. Selv måtte jeg google meg frem, fordi det kan jeg ikke fra før av. Om det har noe sammenheng med innholdet eller ikke har jeg ikke tenkt å røpe. We Used to Live Here er også en av disse bøkene som begynte som en tråd på Reddit før det ble til en bok. Det hevdes også at det blir en filmatisering, men får se om det blir noe av det til slutt.

Mystisk lesestoff, men ikke noe spektakulært.

Fra min blogg: I Bokhylla