Denne boken er mer en psykologisk thriller. Den er ikke veldig skummel, men kan minne litt om eksorsisten. Lettlest og underholdende.

Tremblay er en mystisk horror forfatter. Han er ikke så veldig kjent, men han har likevel klart på en stille måte å smyge seg inn som et populært navn for horrorkjennere.

I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World, som var meget kryptisk og fengende. Det samme kan jeg dessverre ikke si om A Head Full of Ghosts. A Head Full of Ghosts ble utgitt i 2015, og kan virke som en helt vanlig bok om eksorsisme, men det er det ikke. Boka gir en noe annen vinkling på det hele ved hjelp av forskjellig bruk av media.

En familie med mange utfordringer
I A Head Full of Ghosts er om en familie på fire. Familien Barrett består av engstelige foreldre og to jenter på fjorten og åtte år. Den eldste på fjorten heter Marjorie og er den som får mest oppmerksomhet i familien, siden hun gjennomgår noe de andre ikke forstår. Hun sier og gjør ting som skremmer dem. De vet ikke helt hvor man har henne. Søsteren Merry blir noe utenfor på grunn av dette, og det er gjennom hennes perspektiv man blir kjent med både henne og resten av familien. Marjorie får allerede behandling, men det ser ikke ut til å virke, og familien sliter allerede økonomisk. Gjennom farens prest, som han går til jevnlig, gir dem en hjelpende hånd ved å kontakte et produksjonsteam. De blir berømte på godt og vondt gjennom Tv-programmet The Possession, men er det verdt det? Er det en demon som styrer Marjorie, eller er det en diagnose legene ikke har funnet ut av ennå? Kommer familien til å holde sammen etter alle prøvelsene? Hvem er det som egentlig er den syke?

Slitsom fortellerstemme fra et barneperspektiv
Dette var en bok jeg gjerne ville like, men fikk det ikke helt til. Den ble noe tam og manglet en del uhygge. Ville ha likt A Head Full of Ghosts bedre, hvis det ble brukt et annet perspektiv, for å lese fra Merrys perspektiv, jenta på åtte år, ble noe slitsom i lengden. Hun var heller ikke helt troverdig som åtteåring. Men samtidig skjønner jeg at hensikten med historien ikke ville ha vært det samme, hvis det ble brukt et annet perspektiv. Morsomt at forfatteren har hentet inspirasjon til navn for karakterene sine fra forskjellige horror bøker/filmer og historiske hendelser. Kjente igjen navnet Navidson, den ene presten i boka. Det heter familien i House of Leaves av Mark Z. Danielewski.

Likte også dynamikken i familien. Man blir et hjelpeløst vitne til hvordan de sliter, både med samhold og økonomi, og de var svært fascinerende å lese om.

Men som sagt, A Head Full of Ghosts ble en tålmodighetstest. Syntes at blogginnleggene var noe unødvendig. Om en jente som beskriver episodene fra The Posession på en horrorblogg. Det tok vekk en del av uhyggen som kunne ha vært der, og syntes ikke det bidro med noe.

Hvis boka hadde hatt samme tempo, og intensitet som de femti siste sidene, ville jeg ha likt den mye bedre. Det er synd at jeg ikke ble så begeistret over det andre i boka, for A Head Full of Ghosts har en av de beste avslutningene jeg har lest på en god stund. Den har en slutt som får en til å gruble i flere dager etter at boka er ferdiglest, fordi den er skrevet på en veldig interessant måte.

En bok som setter i gang diskusjoner
Jeg liker også at boka har klart å skape mange diskusjoner og konspirasjonsteorier på Reddit. Tar ikke konspirasjonsteorier seriøst, men det er morsomt å lese av og til. Det er helt utrolig hva som blir disket opp. Så selv om jeg ikke likte begynnelsen av boka og opplevde den som noe langdryg, hadde den interessant tematikk, sære karakterer og var noe fiffig. Bare synd at Tremblay rotet det til med unøvendige blogginnlegg og at han beskrev en utroverdig åtteåring. Hun ble noe slitsom i lengden, for skjønner jo hun blir lei av at søsteren får mye oppmerksomhet, og at hun føler seg noe tilsidesatt. Klarte likevel ikke å gå overens med fortellerstemmen denne gang.

Selv om A Head Full of Ghosts ikke ble noen favoritt, har jeg lyst til å lese mer av Tremblay, for vet fra før av at han kan bedre, og det er andre bøker av ham som frister. Denne ble dessverre for stemningsløs og treg, men vel verdt å få med seg på grunn av slutten. Den alene er nesten genial.

Fra min blogg: I Bokhylla