Jeg la ikke merke til navnet Catherine Cavendish før i fjor, da jeg kom over The Garden of Bewitchment, og det ga mersmak.

I januar kom hun ut med In Darkness, Shadows Breathe. Hater coveret, men baksideteksten gjorde meg nysgjerrig nok til å ta sjansen på å skaffe den. I The Garden of Bewitchment, likte jeg skrivemåten hennes veldig godt. Det gjorde jeg også i In Darkness, Shadows Breathe.

Sterke karakterer og mørk stemning
Bøkene til Cavendish er ikke fylt av action og skrekkelige scener. Hun legger mest vekt på karakterdrevet handling og stemning. Selv foretrekker jeg saktegående og mørk horror fremfor billige overdrivelser.

In Darkness, Shadows Breathe er om to kvinner; Carol og Nessa. De kjenner ikke hverandre, og har ikke noe med hverandre å gjøre, men de befinner seg omtrent i samme område, og plages av det samme. Mystiske ting skjer dem. De ser blant annet skygger som ikke skal være der og føler seg hjemsøkt av samme ånd eller fenomen, eller hva søren man skal kalle det. Dette fenomenet får dem også til å reise gjennom dimensjon og tid. De reiser frem og tilbake i nåtid og tilbake i viktoriatiden. De vet ikke om de er i ferd med å bli sprø begge to, eller om det er noe som vil dem noe. Og i så fall hva?

En bok man bør oppleve istedet for å lese om
Vet at denne forklaringen ikke gir noen mening. Men dette er en kort bok på bare 228 sider, og det er begrenset hva man kan si uten å avsløre noe. Dette er en bok man bør oppleve istedet for å lese om. Det er interessant å se om handlingen kun dreier seg om sykdom, eller om det virkelig er noe overnaturlig på gang. Cavendish beskriver denne hårfine grensen på en meget sårbar og stemningsfull måte. Selv om The Garden og Bewitchment og In Darkness, Shadows Breathe får samme karakter, føler jeg at jeg kanskje likte The Garden of Bewitchment litt mer, for syntes den hadde mer handling.

Uansett, dette er en mørk og dyster horrorbok blandet med psykologisk horror og gotisk horror. Cavendish gjør karakterene levende og det er lett å forestille seg det kvinnene opplever, for Cavendish har en svært nøktern fortellerstemme. Hun får handlingen til å virke som om det er noe naturlig, selv om det ikke er det. Hun har en troverdig røst.

Boka er litt seig i begynnelsen og det tar litt tid før det hele kommer i gang, men det er verdt ventetiden. En fin bok å spare til høstmørket, hvis du ikke har lest den allerede.

Fra min blogg: I Bokhylla