Science fiction er avanserte greier ...

Jeg liker science fiction, men det er dessverre ikke en sjanger jeg leser mest av, så der er jeg litt utrent. Tidligere science fiction bøker jeg har lest er blant annet Darlah (172 timer på månen) av Johan Harstad, Across the Universe av Beth Revis og I Am Number Four av Pittacus Lore, bare for å nevne noen. Som sagt så liker jeg science ficiton, men samtidig har jeg litt anstrengt forhold til sjangeren med redsel for at det kan bli for avansert, i hvert fall hvis det blir for mye tekniske forklaringer og slike ting. Da blir jeg uengasjert.

Her er det ikke det tekniske som er avansert med boka, men selve handlingen. Det er vrient å forklare den på en forståelig og rettferdig måte, fordi den er veldig kompleks. Den er lettere å forstå når man leser den selv, men å beskrive den forandre, er noe annet. Noen bøker er sånn, og noen bøker er enklere å forklare enn andre. Det varierer så veldig.

Velger man å være alene?
Dette er ingen bok som er lett å forklare. Det er heller en bok som må leses og oppleves. Det er bare da man får en ordentlig forståelse av boka. Det er en slik type bok. I bunn i grunn er boka hovedsaklig om to personer og en bikarakter. Først møter man Augustine som begynner å bli en gammel mann som lever og ånder for jobben. Han er forsker, og hans base er Arctic. Noe skjer som gjør til at alle kollegaene evakueres, men siden Augustine ikke har noen nære og kjære, bestemmer han seg for å bli værende. Han tror han er alene inntil han oppdager at en jente, Iris, som er blitt etterlatt i evakueringen. En annen person man blir kjent med er Sully. Hun har også ofret livet sitt til jobben. Hjemme har hun eksmann og en datter. Hun er på vei tilbake tilbake fra Jupiter etter flere års oppdrag, men på vei tilbake fra Jupiter svikter kommunikasjonssystemet. Mens hun sitter i romfartøyet Aether, får hun rikelig tid til å tenke over sitt liv, ting som har skjedd og forskjellige valg hun har tatt. Dette er virkelig en bok om filosofi, tid og sted, noe som er interessant med boka.

Hadde så vidt hørt om boka tidligere, men ikke så mye. Hadde så vidt på forhånd hørt om denne på YouTube. Hun jeg samleste den med og som jeg har samlest flere andre bøker med, foreslo denne og jeg ble med. Noe jeg er glad jeg gjorde for selv om dette er en noe treg bok, stiller den mange viktige spørsmål og får deg til å tenke. Det er nesten som å sitte i samme rom med disse hovedpersonene og filosofere sammen med dem. Jeg likte spesielt godt den stille atmosfæren fra handlingen i boka. Her er det ikke snakk om actionfylte scener eller dramatikk sådan, til tross for at det karakterene blir utsatt for, er veldig tragisk. De tar det hele med knusende ro og det er forfriskende i en slik sjanger.

Dårlig sammenligning
Denne boka sammenlignes med Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven) av Emily St. John Mandel, noe jeg ikke skjønner noe av, for personlig synes jeg ikke bøkene er like i det hele tatt. Bøkene er fra sjamme sjanger, men synes at akkurat den sammenligningen er rar, så ser ikke helt den.

Good Morning, Midnight er en komplisert og avansert bok å komme seg inn i med det første. Det tar litt tid før man kommer seg helt inn i konseptet, så man må smøre seg på litt med tålmodighet i de første kapitlene, men det blir lettere etter hvert. Karakterene er fascinerende å lese om, spesielt om stabeiste Augustine som ikke gir opp jobben sin til enhver pris, og jeg liker hvordan boka reflekterer våre egne liv om at ingen vet hva som skjer i fremtiden, og det evige spørsmålet om livene våre egentlig betyr noe, og i så fall hva? Jeg liker at boka får leseren til å stille spørsmål agående seg selv og hva som venter. Den får deg til å filosofere over store og små ting, noe jeg har sansen for.

En ting er sikkert; denne boka gir deg noe å gruble på. Boka tar også opp et viktig tema nemlig ensomhet og hva man kunne ha gjort annerledes her i livet, og ikke ...

Fra min blogg: I Bokhylla