Det er bedre å bo alene, eller?

Single White Female er kanskje en underlig tittel for en bok, men i følge forfatteren er Single White Female blitt til et utrykk som han beskriver på denne måten i forfatterens notat baki boka, og slik beskriver han uttrykket: When a woman is imitated too closely, or her clothes are secretly borrowed, or her boyfriend is stolen by a friend, she's been Single White Femaled.

Spennende konsept
Allie blir oppringt av en ukjent kvinne midt på natta. Den ukjente kvinnen vil snakke med kjæresten hennes som sover søtt ved siden av henne. Etter mye om og men får hun vite at det er en kvinne som Sam har vært utro med og det får Allie til å se rødt. Hun kaster ham selvfølgelig ut midt på natta. Det er dyrt å bo i en leilighet på Manhattan, New York, derfor velger Allie å sette inn en annonse et sted og søke etter noen som hun kan dele leiligheten med slik at det blir billigere. En kvinne som heter Hedra blir den utvalgte. Hun er smånervøs og sjenert, og er den rake motsetningen av Allie. Allie svært selvsikker, vet godt at hun er pen, har flott stil og hun vet at mange misunner henne. Hun er kanskje på grensen til å være narscissistisk, ikke bare på grunn av selvtilliten, men hun har også for vane å tenke svært nedlatende om andre, i hvert fall de fleste. Men hun og Hedra gåt godt overens og tror at det å bo sammen med hverandre vil gå fint. Allie og Hedra bor sammen selv om de er som natt og dag. De er deres rake motsetninger. Allie den vakre og selvsikre, mens Hendra er naturlig og noe småblyg. Til tross for fin, nytt samboerskap og fint å ha en person å dele husleia med, blir ikke Allie kvitt Sam som stadig oppsøker henne og som vil ha henne tilbake. Hun er skeptisk og i tvil om hun klarer å motstå ham. Atpåtil blir hun plaget av mystiske og slibrige telefonoppringninger uten å vite hvem oppringeren er. Allie føler seg ikke lenger trygg i sin egen leilighet, spesielt når hun legger merke til at Hedra blir mer og mer lik Allie, både i væremåte og stil ... Bør hnn være bekymret?

En kjent tittel
Dette er en kjent thriller for oss som har lest og sett mye av denne sjangeren. Boka ble utgitt i 1990 og to år senere ble den filmatisert med Bridget Fonda, Steven Weber og Jennifer Jason Leigh som er de mest kjente på rollelista. Et filmselskap ble tidlig interessert i konseptet mens John Lutz skrev boka. Jeg så filmatiseringen flere ganger da den ble ofte sendt på Tv før i tiden, for syntes at filmen på den tiden var både creepy og fengslende. Da jeg så den som ung visste jeg ikke at den var basert på en bok. Som regel foretrekker jeg å lese boka først og se filmen senere, så denne gangen ble det litt omvendt, men følte ikke at det ødela noe, for boka var veldig spennende i seg selv. Filmatiseringen er litt annerledes enn boka, noe som ofte skjer i filmatiseringer, og noen scener jeg husker godt, ble gjort om litt annerledes. I 2011 kom nyversjonen som heter The Roommate og den skal jeg selvfølgelig ikke se. Jeg har sett noen remakes, og bare noen få er gode, men foretrekker alltid originalfilmene. Jeg skjønner heller ikke helt vitsen med nyversjoner. Tåler ikke folk gamle filmer lenger? Jeg synes ikke at nyversjoner er "ekte" filmer, men det er min mening.

Jeg likte atmosfæren i boka veldig godt. Mørk, dystert og mye mystikk, og jeg hadde heller ikke noe i mot at den var litt "dirty" uten å overdrive. Jeg hadde også sansen for John Lutz fortellerstemme. Den er lett og ledig. Han overdriver ikke, får atmosfæren og mystikken til å vare, noe som er sjeldent, kapitlene er korte og effektive, og man får stadig lyst til å lese mer fordi persongalleriet er spennende i seg selv. Jeg ville ha lest ut boka fortere hvis jeg ikke hadde andre bøker å lese i ved siden av. Leser bøker veldig fort, men det er lenge siden sist jeg leste så kjapt. Skulle se noe på Tv, men glemte både tid og sted, noe som også er sjeldent, så jeg ble skikkelig dratt inn i den siste halvdelen da ting virkelig begynte å ta seg opp. Det ble rett og slett maratonlesing!

Single White Female er en innholdsrik, pussig, vågal og småvulgær psykologisk thriller som man nesten blir besatt av. Begynnelsen er litt treg og det gjorde ikke noe. Jeg forlanger ikke action og at noe skal skje hele tiden, heller, men følte denne gang at det tok litt tid før noe begynte å skje. Men som belønning for den ventetiden, blir man godt kjent med persongalleriet på godt og vondt. Det er sjeldent i dagens thrillere da forfattere virker å være mer opptatt av twisten på slutten istedet for å gi karakterer dybde, som i denne thrilleren som ble skrevet i begynnelsen av 90 - tallet. Dette var artig, spennende og crazy lesing, og den ga meg mersmak på John Lutz forfatterskap. Jeg har bestilt og venter på denne boka av ham; Darker Than Night, og jeg gleder meg til å lese mer av ham. En morsom tanke er at jeg bor alene i en leilighet, og til tider kan det være ekstremt kjedelig, men det er i det minste trygt. Jeg slipper å bekymre meg og være redd for å bo med noen jeg knapt kjenner.

PS: På baksideteksten står det at leiligheten Allie deler den med noen som heter Hendra, men det er og skal være Hedra.

Fra min blogg: I Bokhylla