En liten misforståelse kan fort bli stor.

Denne anmeldelsen har jeg lenge grudd meg til å skrive fordi jeg har så dårlig forhold til boka. Noen bøker går man rett og slett ikke overens med. Det rare var at jeg likte boka i begynnelsen, men så ble det etter hvert bare et strev.

Å mistolke ting kan få alvorlige konsekvenser
Atonement er en bok som består av flere deler som varer utover i flere år. Av og til føles det ut som om det skjer noe hele tiden og andre ganger bare drøyer det. Det er ingen mellomting. Det er noen år før 2. verdenskrig starter. Familien Tallis har en liten sammenkomst. Briony er en trettenåring som har livlig fantasi og liker å være kreativ med å skrive sine egne historier. Denne sommeren blir hun vitne til noe forferdelig, og beskylder storesøsterens venn, Robbie å være gjerningsmannen. Men har Briony sett rett eller er det bare noe hun hevder? Hun har tross alt lett for å mistolke ting.

Det er en god historie forøvrig, men her var det skrivestilen som jeg virkelig slet med. Det ble bare tørrere og tørrere, og det hele ble bare svært tungtrødd. Ofte måtte jeg lese noen avsnitt eller sider om igjen fordi jeg mistet konsentrasjonen. Det er svært sjeldent det skjer når jeg leser i en bok, så her mistet jeg ofte tråden og det tok tid før jeg kom inn i det igjen. Jeg fikk ikke flyten jeg vanligvis får når jeg leser. Det ble veldig stakkato, noe som er synd. Noen bøker trenger mer tid enn andre, og det gjør ikke noe for noen bøker krever ekstra tid og oppmerksomhet. Det er noe man bare må regne med, men her virkelig slet jeg med å komme i gang igjen hvis jeg tok meg noen dager fri fra boka. Istedet for å glede meg til å komme i gang med den igjen, fant jeg ofte på andre unnskyldninger før jeg endelig satte meg ned med den (som å vaske kopper og alt mye annet). "Å grue" seg til å fortsette med å lese videre i en bok er både en komisk og trist opplevelse, men av og til skjer det, og det var her som var det store problemet for meg.

Ikke min favoritt av McEwan
Jeg har lest to bøker tidligere av Ian McEwan og det er Barneloven og Saturday, og må si at det er Barneloven jeg liker best av ham fremdeles. Den var mye lettere å lese enn Atonement eller Saturday. At jeg leste den på norsk, er ikke grunnen til at det var lettere å lese boka, men den hadde større flyt og hadde en mer interessant handling. Jeg er vant til å lese på engelsk og foretrekker å lese på engelsk, spesielt horror og thrillere. Så hvorfor McEwans språk i Atonement opplevdes som ekstremt tørt, er vanskelig å si. Det føltes bare ut som de fleste partiene var i slow motion og man måtte bare plage seg videre siden jeg aldri gir opp en bok. Jeg krever heller ikke at det skal skje noe hele tiden heller. Men som nevnt ... Jeg fant bare ikke flyten i boka samme hvor mye jeg anstrengte meg, så lesingen ble veldig stykkevis og delt.

Boka ble først utgitt i 2001, og i 2007 ble den filmatisert med blant annet Kiera Knightly og James McAvoy i hovedrollene. Selv har jeg dessverre ikke sett filmen, og det frister heller ikke å se den med det første. Det er virkelig ikke meningen å virke så negativ, men etter å ha lest boka som jeg har strevd lenge med å komme meg gjennom, er jeg bare lettet over å være ferdig.

Beklager for denne diffuse anmeldelsen, men kan egentlig ikke si så mye om boka da historien er for stor til å forklares i en anmeldelse og samtidig blir det for forutsigbart til å gå i dybden. Anbefaler heller ikke noen å se filmtraileren før de har sett filmen, da filmtraileren avslører omtrent hele filmatiseringen.

Fra min blogg: I Bokhylla