En bok som gir et ørlite innblikk i en folkekjær og legendarisk skrekkfilmregissør.

Horrorsjangeren er ikke helt det samme som før
Wes Craven er en av mine favorittregissører, og jeg vokste opp med mange av hans skrekkfilmer. Jeg har ikke sett alle filmene hans, men de fleste, og de er svært underholdende, og noen svært provoserende. Wes Craven døde for litt over to år siden, 30. august 2015. I år døde to andre skrekkfilmregissører: George A. Romero og Tobe Hooper. Det er snart ingen skrekkfilmregissører igjen. Det er jo noen som fører sjangeren videre, men fleste av dagens skrekkfilmregissører får ikke frem den samme snerten, underholdningen, fryden og ekkelheten horrofilmer skal ha, som skrekkfilmregissører fikk frem før i tiden. Mange av dagens horrorfilmer oppleves ofte som tungtrødde og småtrøttende. Det er jo noen av dagens horrorfilmer som er bra, men det tar lang tid mellom perlene nå enn før. Mange av dagens skrekkfilmer klarer ikke å sjokkere og skremme i samme grad som før, men jeg liker sjangeren veldig godt ennå. Det er og blir min favorittsjanger. Det er en sjanger jeg aldri kommer til å vokse fra. Horror er min guilty pleasure.

De fleste har sett minst en eller to filmer av Wes Craven, for han har lagt igjen mange kjente titler som Scream, The Last House on the Left, The Hills Have Eyes, The People Under the Stairs, og hans merkevare A Niightmare on Elm Street. Han var tross alt skaperen av den kjente skrekkfiguren Freddy Krueger. Hans signatur.

I Wes Craven (The Man and His Nightmares),avsløres det hvordan Wes Craven ble inspirert til å skape Freddy Krueger. Hvordan forskjellige faktorer fra livet hans inspirerte til filmene hans generelt, og hans vei til å bli filmregissør. Det mange kanskje ikke vet er at Wes Craven ble oppdratt i et svært reiligiøs hjem hvor det ikke var lov til å danse, spille kort og heller ikke se film, i hvert fall ikke filmer som inneholdt sex og vold. Han var en ivrig leser, jobbet en periode på bibliotek og drømte om å bli forfatter. Han var også den første i familien som gikk på college. Faren hans forlot dem da han var liten, og døde kort tid senere. Wes Craven hadde interesse for drømmer, og ble en ekspert til å notere drømmene når han våknet neste dag mens han husket på dem. I en periode var han såpass god til dette at neste morgen kunne han huske opptil flere drømmer han hadde hatt i løpet av en natt.

Ikke den mest innsiktsfulle biografien jeg har lest
Dette er en biografi som baserer seg rundt et intervju mellom Wooley og Craven. Mellom tekstene plotter Wooley inn forskjellige sitater av Craven fra intervjuet. Det er kanskje ikke den beste måten å skrive en biografi på da det virker upersonlig og for oppsummerende. Noen ting visste jeg om Craven fra før, men lærte noe nytt også. Jeg likte ikke helt konseptet hvordan denne biografien ble oppsatt på for av og til føltes det ut som om man leste pensum med alle disse bitene fra intervjuet. Det skulle ha vært løst på en annen måte for å gjøre det litt mer engasjerende. Kanskje det ikke var rett forfatter for boka? Følte skrivemåten hans var til tider stivt formulerende, og veldig overflatisk. Det mangler innsikt, og jeg følte jeg ikke ble godt nok kjent med Wes Craven. Han tar med noe fra oppveksten hans og hva han gjorde før han satset på å jobbe med film på fulltid, men det var mest om filmene hans. Det var kjempeinteressant. En god biografi for all del, men det manglet en form for nærhet, og et bånd til Craven. Hadde dette blitt utført som en vanlig biografi og ikke en biografi som stammer fra et intervju, ville nok Wes Craven (The Man and His Nightmares) ha vært varmere og lesere ville ha fått en større nærhet som var noe fraværende.

Selv om denne biografien ikke traff meg helt, synes jeg at Wes Craven var en spennende og fascinerende mann, og håper at jeg jeg kommer over en bedre biografi om ham senere. For Wes Craven er fremdeles en av mine favorittregissører.

Fra min blogg: I Bokhylla