Kan man stole på det man ser?

Lovende konsept
Familiebedriften Music City Salvage henger i en tynn tråd. Music City Salvage er et byrå som kontaktes når gamle hus skal rives og deres jobb er å finne og ta vare på ting i huset som er av verdi, og som muligens kan selges videre. Det er bare det at de sliter økonomisk, men de blir en smule lettet da en ny kunde kommer. Hun heter Augusta Withrow og hun kan være redningen.

Chuck Dutton sender datteren Dahlia og noen andre til huset som skal rives. Dahila synes huset er for flott og i god stand til å rives, men skjønner at hun ikke har annet valg enn å gjøre jobben både for faren og kunden deres, Augusta. Under jobbingen med å redde verdifulle møbler og annet interiør, opplever både Dahlia og kollegene hennes noe guffent og uforklarlig underveis, men de vil ikke innrømme det overfor hverandre, i tilfelle det bare er innbilning ...

Det finnes mange type horror. Jeg foretrekker horror av den typen man ikke ser hva som bidrar til frykten, som har overnaturlige elementer i seg. At man blir redd av noe man ikke ser eller tror man er i ferd med å se, om dere skjønner hva jeg mener? At man bare frykter det verste. Det er den type horror jeg liker best fremfor monstre og slashere. Det er morsomt en gang i blant både i bokformat og på film, men ikke alltid det jeg søker etter når jeg vil la meg underholde av horror. Dette er en bok som byr på det overnaturlige, som bygger på gammel overtro, nemlig spøkelser og rare ting som skjer. Man vil ikke innrømme det først, men ting skjer på uforklarlig vis og dette er en sånn type bok jeg liker innen horrorsjangeren.

Mer sjarm enn redsel
The Family Plot byr på en god, gammeldags spøkelseshistorie. Om mennesker som sliter med å få endene til å møtes og gjør alt de kan for å berge seg. Hemmeligheter, som de senere oppdager enten de vil det eller ikke. Møte på frykt og bli dratt inn i en ukjent verden enten man vil det eller ikke. Gammelt hjemsøkt hus er kanskje typisk i horrorsjangeren, men det er noe jeg aldri går lei av. Bøker og filmer som handler om hjemsøkte hus eller hjemsteder steder er alltid noe for meg. Det er kanskje oppbrukt og trøttende for de fleste, men hva gjør vel det? Jeg liker det konseptet. Det har en slags sjarm over seg selv om det ikke er hensikten.

Dette er på mange måter en god bok. Den har troverdig persongalleri, hemmeligheter, hjemsøking og nesten alt horrorsjangeren ønsker seg. Det eneste er at den ikke gir denne leseren noen frysninger. Den blir mer koselig og underholdende enn skremmende. For all del, det er en god bok og en av de bedre horrorbøkene jeg har lest på en stund. Som nevnt tidligere ble dette for koselig enn skremmende.

Det er noe som heter kosekrim, men det er ikke noe som heter kosegrøss, vel?

Fra min blogg: I Bokhylla