En bok med åtte spøkelseshistorier, men ikke en eneste av dem skremmer eller engasjerer.

Hva som er så fascinerende med horror har jeg ikke svaret på, men noe er det. Selv om det er min favorittsjanger både innen litteratur og film, så betyr det ikke at jeg liker alt fra den sjangeren. Jeg liker historier fra hjemsøkte hus og steder, og jeg er også svak for spøkelseshistorier/skrekkhistorier og vandrehistorier.

Omslaget er bedre enn selve innholdet
Med dette omslaget håpet jeg at boka ville inneholde historier som ville skremme meg og få meg til å gå til sengs med lysene på, men jeg er hverken mørkredd eller husredd, så det skal dessverre mye til for å skremme meg. Å bli skremt av og til er skikkelig gøy, en barnslig fryd når man føler at man kanskje må se en gang over skuldra. Men nå er det flere år siden jeg har blitt skremt av noe som helst, og det er et savn. Så jeg ble dessverre ikke skremt av denne boka heller. Jeg snarere kjedet jeg meg nesten i hjel av å lese den. Kanskje stygt å si. Det er uansett den nærmeste beskrivelsen jeg kan komme med. Boka var dørgende kjedelig, rett og slett.

Interessant konsept, men kjipt utført
Forfatteren av denne boka, Lecy McKenzie Pritchett er datter av en sigøyner. Hennes mor har reist mye og fått høre mye rart i sene kvelder rundt leirbålet. Noen av disse historiene har hun med årene delt med datteren, Lecy og som Lecy vil dele med oss lesere. Ingen dum idé i grunn, men dessverre er ikke alle gode historiefortellere. Måten forfatteren velger å skrive historiene på blir veldig flatt og tamt, og det føles mer oppramsende enn fortellende. Det blir ingen stemning ut av det. Nesten hver historie avsluttes også med en slags moralpreik, og det ødelegger i hvert fall skremselsfaktoren og alt som heter atmosfære. Skjønner at forfatteren vil bidra med noe godt ut av disse historiene, men føler ikke at det har noe for seg og det blir noe malplasert i en slik setting. Det får et anstrengt drag over seg og da blir ikke historiene like underholdende eller skremmende som man kanskje så for seg på forhånd. Det var noe skuffende.

Ghost Stories My MotherTold Me hadde et godt utgangspunkt og klarte ikke helt å innfri forventningene. Historiene var hverken skremmende eller påvirket på noen måte, og en ting til som også ødela en god del var alle korrekturfeilene. Jeg har skrevet mye feil oppgjennom årene jeg også, noen feil her og der som det kan skje med oss fleste, men her er det snakk om flust av feil. Jeg liker ikke å være streng på skrivefeil og prøver å overse det, men her var det for mange og jeg reagerer også med tanke på at dette er en nyversjon og det er fremdeles mange skrivefeil. Da er det vanskelig å ta en bok så høytidelig. Som sagt, det er ikke bare det som trekker ned for min del. Hovedgreia er at ikke alle er gode historiefortellere. Det har mye å si. En ting til jeg vil nevne til slutt er at man trenger ikke å skrive The End på slutten av hver novelle. Det er lett å skjønne når en novelle tar slutt så trenger ikke å gi oss det med teskje.

Fra min blogg: I Bokhylla