Grøssere skal da ikke være kjedelig ...

Et barnløst ektepar flytter inn i et hus som ligger øde til og som har mye historie. Huset tilhører Carlies slekt. Nå er det hennes tur til å overta. Huset fascinerer henne og hun blir øyeblikkelig forelsket i det. Hennes mann, Jon, derimot er mer skeptisk. Han har en følelse av at det er noe galt med huset. Ikke designmessig sett, men selve atmosfæren. Han får en konstant følelse av at noen ser på ham; at noen følger hver deres minste bevegelse og opplever stadig merkelige ting. Han er mer utsatt for dette enn Carlie. Jon merker ikke bare en ubehagelig følelse, men han ser også figurer og at noen bruker usynlig, fysisk makt på ham. Det er ingen tvil om at han vil vekk fra huset, men klarer han å overtale Carlie til å flytte til et annet sted siden hun er blindt forelsket i huset?

Grøss er som kjent min favorittsjanger innen bøker og film. Det er en sjanger jeg aldri blir lei av uansett hvor dumt det blir enkelte ganger, men av og til kommer man da over grøssende perler selv om det er svært sjeldent. Jeg vet ikke om det er alderen eller om det er jeg som har sett mange grøsserfilmer og lest mange grøsserbøker at jeg føler meg kurert, men innerst inne håper jeg at jeg en dag blir skremt igjen. Det er jo lov å håpe, men det er bare synd at det er ingenting som skremmer eller overrasker lenger. Det er et stort savn. Jeg hadde håpet på at Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) ville føre til noe nytt, men det gjorde det dessverre ikke. Boka består ikke av annet enn standardelementer i grøssersjangeren. Her er det figurer fra fortiden, mystiske skygger, lyder, folk som blir dyttet av usynlig kraft og mye mer som er typisk innen grøssersjangeren. Det er ikke noe nytt. Det er synd for man blir hverken overrasket eller skremt. Det var som å lese en helt hverdagslig historie.

En annen ting som irriterte meg i boka bortsett fra de typiske elementene en grøssersjanger inneholder, er hovedpersonene Jon og Carlie. De irriterte meg grundig på mange måter. Greit at de står hverandre nære, spesielt siden de ikke har barn og respekterer hverandre høyt og de gjør hva som helst for hverandre. Men det som drev meg til vanvidd var at de alltid stilte dette spørsmålet til hverandre: "Are you okay?" Når en av dem har mareritt. "Are you okay?". Når den ene ser litt syk ut: "Are you okay?". Når en av dem får et rart uttrykk i ansiktet: "Are you okay?". Herregud, omtrent hele boka består av at de stiller hverandre dette spørsmålet: "Are you okay?". Det blir altfor mye pluttipluttiplott for meg. Dikke, dikk. To voksne som duller med hverandre som om de er småbarn. Det blir for latterlig.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) for det meste er allerede sagt. Boka bydde ikke på noe nytt innen grøssersjangeren, historien var altfor forutsigbar og kjedelig, og karakterene gikk meg for det meste på nervene. Jeg savnet mer mystikk, flere grøssende elementer (som skiller seg ut) og en dypere historie. Dette ble for lettvint og kjedelig. Godt at boka var kort og lettlest. Savner å lese grøsserbøker med intens atmosfære og skremmende faktorer. At boka er såkalt basert på en sann historie, gjorde den ikke mer spennende ...

Ps: Boka inneholder også noen gamle bilder av folk som visstnok skal ha bodd i huset tidligere ...